Det nye tolkeregisteret – en pølsekvern

I mars 2020 innføres et nytt Nasjonalt tolkeregister (NTREG) og det gamle avsluttes – bl.a. fordi det gamle registerets tekniske løsning er gått ut på dato, fordi det mangler insentiver for at tolker skal være oppført i registeret, og fordi tolkene melder om usikkerhet om lønnsomheten i å kvalifisere seg som tolk.

Utformingen av registeret er gjort på bakgrunn av et forprosjekt som ble ferdigstilt høsten 2019 av en gruppe som kun besto av representanter fra IMDi, men som også hadde møter i 2016 med utvalgte, interesserte parter, deriblant OsloMet, men ingen andre universiteter.

Bakgrunnen for oppnevnelse av utvalget var blant annet utstrakt bruk av ukvalifiserte tolker i offentlig sektor. Formålet med registeret «… er todelt: Det skal bidra til å øke tilgangen på kvalifiserte tolker i offentlig sektor, og det skal stimulere tolkene til å forbedre sine kvalifikasjoner».

Så hvordan ivaretas dette i det nye registeret?

Skreddersøm – ikke for tolker og tolkebrukere, men for OsloMet

Å være registrert i NTREG er en forutsetning for å kunne kalle seg «kvalifisert tolk». Den nye tolkeloven omhandler krav om å bruke kvalifisert tolk i offentlig sektor. Tolkenes klassifisering i registeret er avgjørende for deres lønnsplassering. De nye klassifiseringskriteriene vil være både faglig og økonomisk svært ødeleggende for alle som står i de tre øverste tolkekategoriene, og knesette et lite heldig prinsipp.

Fordi: I det nye registeret vil kvalifikasjonskategoriene radikalt endres. Høyeste klassifisering – kategori A, reserveres for tolker med bachelorgrad fra OsloMet og bestått autorisasjonsprøve, kategori B er tolker med bachelorgrad og tolker med statsautorisasjon og OsloMets grunnkurs på 30 studiepoeng, også fra eller i regi av OsloMet, mens kategori C er tolker med statsautorisasjon. Statsautoriserte translatører og fagoversettere rangeres sammen med de som har bestått en gloseprøve eller halvtimes tolketest, i kategori E.

Det er med andre ord bare er bachelor og grunnkurs fra OsloMet eller utdanning/kurs som er identiske med disse, som teller i det nye registeret.  I en overgangsperiode vil det dermed være svært få tolker i det hele tatt i kategori 1 – frem til første kull bachelorstudenter uteksamineres. I realiteten betyr dette at bare OsloMet kan kvalifisere tolker i kategori A og B, selv om universitetets kapasitet er både språklig og tallmessig svært begrenset.

Den som kontrollerer klassifiseringen av tolkene i Nasjonalt tolkeregister, kontrollerer i realiteten hele profesjonen

Det gamle registeret ga informasjon om tolkerelaterte kurs/høyere utdanning og eventuell generell, høyere utdanning, og erfaring som tolk. Dette gjorde at tolkens lønnsplassering ble foretatt på grunnlag av all relevant faglig og akademisk kompetanse, inkludert, i noen få ttilfeller, utenlandsk tolkeutdanning.

I tillegg oppførte tolken selv aktuelle fagområder som han påtar seg oppdrag i. At disse fagområdene ikke ble begrunnet med objektive opplysninger, var en svakhet. Nå skal det derimot kun legges til grunn og registreres hva tolken har av norske tolkekurs og tolkeutdanning, ikke generell, relevant utdanning som f. eks. juss. At både tolkens generelle utdanning og dokumenterte fagområder er utelatt, gjenspeiler det at IMDi mener språk- og realiakunnskap ikke er relevant for tolker? Og når en praktisk prøve på et par timer (tolkeprøven) og et grunnkurs på 30 poeng og en norsk bachelor begge kvalifiserer til B, betyr det at disse er likeverdige, og mere verdt enn all utenlandsk utdanning?

Kvalifisert til å tolke i retten – uten videregående?

Domstolene og politiet er blant de største tolkebrukerne i Norge, men deres behov er dårlig ivaretatt i det nye registeret – og i eksisterende utdanning og kurs. Begge etater etterspør kvalitetssikret informasjon om tolkens fagområder, men fra og med mars 2020 skal registeret kun oppgi tolkens personopplysninger, tolkespråk og tolkeutdanning tatt i Norge på norske høyskoler eller universiteter. Det betyr i klartekst at med unntak av de få som har sin utdanning fra andre, norske universiteter fra begynnelsen av 2000-tallet, er det heretter bare tolkeutdanning eller tolkekurs fra OsloMet som gir formell, faglig anerkjennelse og økonomisk uttelling. Som IMDi selv skriver i forprosjektrapporten som ligger til grunn for utformingen av det nye registeret:

«Tittelen tolk er ikke en beskyttet tittel, men det finnes per dags dato ulike muligheter for å kvalifisere seg som tolk i offentlig sektor i Norge. Statsautorisasjonsordningen og tolkeutdanningen er de to tilbudene i Norge som gir formelle tolkefaglige kvalifikasjoner

Tolkestudiet ved OsloMet har fått unntak fra kravet om bestått videregående skole, selv om tolkene skal tolke i svært spesialiserte fag, som f.eks. medisin og juss. En som aldri har hatt samfunnsfag eller rettslære, skal altså tolke kompliserte innlegg i trygderett og skattejuss, barnevern og yrkesveiledning. Dette betyr også at en jurist med 20 års erfaring som tolk i Norge og med stadig faglig påfyll, skal rangeres lavere og få mindre betalt enn en som ikke har videregående, men har tatt OsloMets grunnkurs i tolking i offentlig sektor, et kurs som gir 30 studiepoeng.

Forprosjektstudien sier at det finnes «ulike muligheter» for å kvalifisere seg som tolk i Norge, men dette er tilsløring av fakta. I realiteten finnes det bare tre, og samtlige styres av OsloMet: statsautorisasjon, grunnkurs i tolking i offentlig sektor, og full bachelor – for kun ett tolkespråk per tolk. Alle kvalifiseringsveier har begrensninger i språk og hyppighet, de to siste har i tillegg begrenset kapasitet.

Registerets kvalifikasjonskategorier undergraver IMDis egne retningslinjer for god tolkeskikk

En slik snever tilnærming til hva som er grunnlag for å «kvalifisere seg som tolk» bryter med IMDis egne retningslinjer for god tolkeskikk, der det står at «Trofast overført tolking krever skikkelige forberedelser foran hvert oppdrag, samt det å holde tolkeferdigheten ved like ved jevn praksis og faglig oppdatering og videreutvikling».

Jeg skal la diskusjonen om det er tolkingen eller budskapet som «trofast overføres» ligge – og bare påpeke at statsautorisasjon som tolk ikke kan ses på som faglig oppdatering og videreutvikling, den bekrefter kun at et visst nivå er oppnådd, den bidrar ikke i prosessen mot at det oppnås.

Fra forprosjektrapporten fremgår det klart at både OsloMet selv og IMDi er klar over at universitetets utdanningskapasitet er for liten, men så påpeker de noe viktig:

Det er i dag stor pågang på den ettårige utdanningen som kvalifiserer til oppføring i kategori 3 i Nasjonalt tolkeregister. Utdanningen har en høy gjennomføringsrate. Det er mye lavere pågang til påbyggingsemnene og et høyere frafall. Dette skyldes sannsynligvis at påbyggingsemnene ikke gir direkte uttelling i registeret.

La det ligge at man opphøyer et ett-årig kurs uten krav om bestått videregående skole til «utdanning», viktigere er det at hvis det bare er OsloMets ene grunnkurs og ene bachelor som registreres i Tolkeregisteret, og det i tillegg er kø og andre begrensninger på disse tilbudene, har tolkene i realiteten ingen muligheter til å «bedre sine kvalifikasjoner». Dette er desto mer beklagelig ettersom autorisasjonsprøven og kursene har bidratt til en markert heving av kvaliteten på tolkingen hos de tolkene som har været gjennom den ene eller begge kvalifiseringene, og en økt bevissthet om kvalitet i tolking generelt. At Høgskulen vestlandet, NHH og Universitetet i Bergen har fått midler til å starte et grunnkurs som skal passe inn i OsloMets bachelor, endrer ikke situasjonen, for kurset skal skreddersys over OsloMets lest. Slik får én undervisningsinstitusjon monopol på utformingen av og tilgangen til utdanningen av en hel profesjon – her får ingen nye, faglige tilnærminger sluppet til.

Og hvis bare tolkefaglig utdanning/kurs teller – hvordan måle tolkenes språklige ferdigheter? Eller deres kunnskap om feltet de tolker i, som juss, psykiatri eller barnevern? Eller er språkferdigheter og fagkunnskap ikke viktig, bare man har vært gjennom OsloMets kurs, som har mye tolke- og kommunikasjonsteori og svært lite både generell og språkspesifikk praktisk trening? Dette er litt som å la legestudenter bare studere produksjon av kirurgiske instrumenter, men ikke anatomi, og ikke kreve at de øver på bruken av instrumentene før de begynner i jobb. Det er tillegg i strid med både Domstoladministrasjonens og andre, store brukeres uttalte ønske om at tolkenes fagområder dokumenteres i registeret.

Og hvis bare norske kurs og utdanninger teller, hva da med det faktum at tolking faktisk er den mest internasjonale profesjonen som finnes og at det er en rekke kurs og utdanninger i utlandet som er høyst relevante også for norske tolker, både som faglig påfyll og som grunnutdanning? For tolkekurs tatt i utlandet som ikke gir eller inngår i noen grad, eller som etter IMDi/OsloMets syn «ikke passer inn i bachelorgraden», slik det ble forklart av IMDis registeransvarlige på UDIs desemberseminar for tolker, skal heller ikke telle. Da er det ikke mye incentiv igjen til å å bruke tid og penger på «faglig oppdatering og videreutvikling».

Livslang læring – et krav til alle yrkesgrupper, unntatt tolker

IMDi ser ikke bare helt bort fra egne etiske krav til tolkene, de har tydeligvis heller ikke fått med seg at gamle eksamener eller bare erfaring ikke er noen garanti for godt arbeid. Dette er godt dokumentert i internasjonal forskning på tolking, som klart viser at bare systematisk, målrettet arbeid med faglig forbedring kan hindre at tolkene stagnerer som middelmådigheter.  

Det nye registeret bryter også med regjeringens langvarige og nylig stadfestede politikk for livslang læring (NOU 2019: 12): Lærekraftig utvikling — Livslang læring for omstilling og konkurranseevne, der det påpekes at «Å nå kunnskapsfronten er stadig mer krevende, og den omfattende satsingen på forskning og innovasjon gjør at det ikke er tilstrekkelig å utdanne seg én gang for alle.»

Jevnlig faglig oppdatering er helt nødvendig for tolker, på lik linje som for advokater, leger og psykologer – som vi tolker for. Men tolkerelaterte kurs utenfor OsloMets teller ikke, selv ikke det juridiske oversetterkurset Jurdist fra Norges Handelshøyskole. Utenlandske kurs teller heller ikke, selv om de er tatt ved anerkjente skoler og institusjoner, der både realia, språkkunnskap og praksis er sterkt vektlagt.

Utenlandsk tolkeutdanning på bachelornivå er 3-4 år, på masternivå vanligvis 2-3 års heltidsstudium med klasseromsundervisning, altså langt mer omfattende og på et høyere språknivå enn det norske studiet, i hovedsak nettbaserte bachelorstudiet i tolking. OsloMets bachelor har et svært begrenset antall timer klasseromsundervisning i løpet av 3 år, tildels i høyst heterogene språkgrupper, og inntakskravet er langt lavere. I tillegg tillater OsloMet kun at studenten ta graden i ett fremmedspåk, noensinne! Dette gjør det umulig å kvalifisere seg til tolk i kategori 1 i det nye registeret i flere språk, ikke bare av gangen, men i overskuelig fremtid i det hele tatt. Årsaken er antageligvis i hovedsak kapasitetsproblemene på OsloMet, der ventetiden for å komme inn er svært lang. I tillegg oppfattes opptakskriteriene av mange som uklare, all den tid det finnes flere tolker som tok moduler på OsloMet før bachelorstudiet startet opp, og som ble lovet at disse modulene skulle integreres, men som opplever å bli forbigått i køen av andre som ikke har noen av modulene.

Når OsloMet i tillegg heller ikke tilbyr og Imdi ikke godkjenner enkeltstående kurs, f. eks. i juridisk terminologi eller nottatteknikk, som mange tolker etterspør, er dermed muligheten for faglig oppdatering og videreutvikling som kan registreres i Tolkeregisteret, tilnærmet lik null. Faglig nysgjerrighet stimuleres ikke og enhver innsats for å fremme faglig diskusjon og egen utvikling blir et økonomisk tapsprosjekt, fordi tolken ikke har noen mulighet til å synliggjøre sin kompetanse.

Internasjonalisering av all høyere utdanning i Norge – unntatt for tolker

Alle utdanninger utvikler seg gjenom faglig diskusjon mellom ulike tilnærminger til faget. Per idag finnes det ikke slik faglig diskusjon i tolkefaget i Norge. I tillegg er tolking per definisjon et internasjonalt fag, men det forholder registeret seg ikke til. Registeret bryter slik ikke bare med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen om gjensidig godkjenning av høyere utdanning, det utgjør også et brudd med flere års uttalt politikk om at høyere norsk utdanning må internasjonaliseres. Erfaringen med det nåværende registeret er at godkjenning av slik utenlandsk utdanning er så vanskelig at flere kolleger bare har gitt opp, selv om de har både mastergrad og PhD i tolking fra Europas beste universiteter og tolkeskoler. Det nye registeret ser ikke ut til å gjenspeile noen bedre forståelse av hva andre lands tilnærming til tolking og tolkeutdanning kan tilføre profesjonen, utdanningen må nemlig inneholde det samme som den som tilbys av OsloMet: tolking på norsk og i offentlig sektor. Men, tolkingen foregår da ikke bare på norsk? Folk blir ikke syke eller arbeidsløse bare i Norge, og barnerett, og nyere strafferett om f. eks. hvitvasking og menneskesmugling, og skatterett, for ikke å si trygderett, er da ikke snekret sammen på et loft på Folkemuseet?

Grunnkurset, Tolking i offentlig sektor, er den første modulen i bachelorstudet. Grunnkurset, står det på OsloMets nettside, har ingen forkunnskapskrav, altså heller ikke bestått videregående, men kandidaten må ha bestått tospråktesten.

Kunnskapsmålene for bachelorstudiet er at «kandidaten (…) har bred kontrastiv kunnskap om forholdet mellom norsk og tolkespråket.

Ferdighetene ved endt studium består i at kandidaten»kan vedlikeholde og utvikle sine ferdigheter i tolking mellom norsk og tolkespråket«; og «kan anvende strategier for å tolke mellom norsk og tolkespråket«. Som generell kompetanse kan kandidaten «integrere kunnskap og ulike tolkemetoder mellom norsk og tolkespråket i egen praksis«(…) Temmelig ullent. Hva betyr «bred og kontrastiv kunnskap» om to språk? En mer realistisk «måleenhet», som er den som brukes ved utenlandske tolkeskoler, er et mål for hvor lang konsekutiv skal tolken kunne ta med notater, og hvor mange av de sekundære ideene kan utelates i tolkingen. Hvor mange terminologiske feil? Hvor mange misforståtte eller utelatte budskap? Hvordan skal brukerne kunne vuredere om tolken kan «integrere kunnskap» i tolkingen? Hvilken kunnskap? Betyr det generell kunnskap? I så fall, hvorfor er den ingen forkunnskapskrav?

Hvordan skal kandidaten ha «bred kontrastiv kunnskap og forholdet mellom norsk og tolkespråket» når det ikke gis noen undervisning eller pensum spesifikt knyttet til de ulike tolkespråkene? Ifølge studenter ved kurset skaper det stor frustrasjon at «det er noen øvelser med en språkveileder til stede, men vedkommende foreleser ikke og formidler heller ikke noe som er angitt som pensum i det respektive språket». Tolking er et akademisk håndverk noen betaler for å få utført, ingen teoretisk øvelse.

Der andre lands institusjoner bestreber seg på å lære studenten å tolke, har forkrav om minst videregående, oftest også et annet gradsstudium, språkkrav som ligger langt høyere enn dette, og omfattende, avansert språkundervisning, handler hele den norske bachelorgraden i hovedsak om teori og etikk. Likevel blir utenlandske studier sjelden godkjent. Teori er til en viss grad nyttig, og etikk helt nødvendig, men dette er ikke nok. Det hjelper ikke å kunne teorier om tospråklighet og kjenne til «strategier» dersom en ikke har gode nok språkferdigheter eller kunnskap om f. eks. juss eller helse. Det er et tankekors at statsautoriserte translatører, som ofte oversetter dokumentene tolkene bruker i f. eks. retten, må fylle langt strengere kunnskaps- og språklige krav for å bestå sin eksamen. Det er også ganske påfallende at studiet skal sette kandidaten i stand til å vedlikeholde og utvikle tolkeferdighetene, når det altså ikke finnes noen anerkjent mulighet til dette i praksis.

På den ene siden vil det nye registeret ikke la tolken dokumentere eller få økonomisk kompensasjon for høyere utdanning som gir språkkompetanse og/eller realiakunnskap som er relevant for tolking, med unntak av norsk translatøreksamen, på den andre forlanges det at utenlandske tolkestudier for å bli godkjent skal inneholde norsk i språkkombinasjonen og samme emner som grunnkurset i tolking i offentlig sektor i Norge – i hovedsak teoretisk kunnskap. Selv om en tolk med ferdig utdanning fra utlandet består autorisasjonsprøven og slik viser at han har kunnskap både om offentlig sektor og i norsk, er den økonomiske uttellingen begrenset. Dette viser at registeret ikke kan sies å være utformet med tanke på hverken tolkebrukernes behov for godt språklig og kunnskapsmessig kvalifiserte tolker, eller tolkenes behov for incentiver til og økonomisk kompensasjon for kompetanseheving.

Dette snevre, nasjonale perspektivet er heller ikke i tråd med universitetssektorens egen internasjonaliseringsstrategi. Som Dagrun Kvammen, daværende leder for OsloMets internasjonale kontor, skrev i Dagbladet for hele 9 år siden:

«Alle høyere utdanningsinstitusjoner i Norge i dag, har visjoner, strategier og målsettinger for internasjonalisering. I lov om universiteter og høgskoler som ble revidert i 2005 heter det at institusjonene skal tilby utdanning på høyt internasjonalt nivå, og for å realisere dette skal bl.a. institusjonene samarbeide med universiteter og høgskoler i andre land.«

Tolkeutdanningen ved OsloMet ligger ikke på «høyt internasjonalt nivå» og vil ikke bli godkjent av noen av de universitetene som f.eks. EU akkrediterer. Det nye registeret, som OsloMet har vært i en sentral premissleverandør for, legger sannelig ikke til rette at for Universitetet skal ville inngå samarbeid med universiteter og tolkeskoler i andre land.

OsloMet har et svært tett samarbeid med IMDi og er en viktig samarbeidspartner i direktoratets tolkefaglige arbeid, også i utformingen av registeret. Kommunhelsesektoren, politiet og domstolene er de suverent største brukerne av tolketjenester, men der disse institusjonelle brukerne ble avspist med et to-timers fellesmøte, fikk OsloMet et like langt møte alene, der «formålet (…) var å forstå og involvere HiOA.» Ingen andre universiteter ble invitert, selv ikke de som skal starte nytt grunnkurs på Vestlandet. Tilfeldig?

At en på denne måten skreddersyr et register etter én utdanningsinstitusjons ønsker og slik nevrer inn mulighetene for faglig fornyelse i hele tolkeprofesjonen, er svært uheldig, og heller ikke IMDi avhjelper ved å søke faglige innspill fra andre aktører.

Brukernes tilbakemeldinger – i barneskoleformat

Når viktige endringer som denne gjennomføres i offentlig sektor, er det vanlig å lage en NOU, eller en formell rapport, der representative grupper konsulteres skriftlig, og deres syn refereres i rapporten. Men IMDi har valgt en pedagogisk tilnærming, her skal det gjøres «så enkelt, så enkelt» at i tilfelle respondentene ikke er så gode på det formelle,  kan de skrive en fortelling i form av et postkort – noe som faktisk anbefales av Nasjonalt senter for skriveopplæring og skriveforskning som verktøy –  i begynneropplæring på barneskolen!

IMDi skriver:

(…)  prosjektet (har) brukt fortellinger for å se helhetlig på målet. Konkret ble det skrevet postkort fra fremtiden for å uttrykke interessentenes mening om en ønsket situasjon på tolkefeltet. Fortellingene er knyttet til endringer, og i vårt tilfelle hvilke endringer tolker, tolkebrukere, tolkeformidlere og IMDi mener er de mest interessante å skrive hjem om (fortelle om).

Men ønskede endringer får leseren av rapporten ikke vite noe om, for det IMDi mener det er «mest interessant å skrive skrive hjem» om, er ros fra utvalgte postkort sendt av utvalgte personer: «en glad saksbehandler» som forteller at det er enkelt å få tak i kvalifiserte tolker, og et fra «en glad og fornøyd somalisk tolk», som takker både tolkeloven (som ikke innføres før tidligst i 2022 og som registeret er tett knyttet til) og IMDi for at «hun ser lyst på fremtiden».

Selvmotsigelse: Registeret skal oppmuntre til bruk av best kvalifiserte tolk, men tolkebyråene slipper unna

Det neste postkortet er fra en privat tolkeformidler, som er glad for at tolkeutdanningen «ikke lenger er en flaskehals». Javel, dette er viktig, fordi i 2018 ble bare en fjerdedel av de over 750 000 oppdragene i offentlig sektor utført av kvalifiserte (oppført i registeret) tolker. De best kvalifiserte tolkene tar ikke oppdrag for byråene, som krever opptil 50% av deres honorar i «kommisjon». Dette er et stort og lukrativt marked, der de private tolkebyråene i 2017 sto for 72 % av oppdragene! samtidig som er det dokumentert gang på gang at byråene i hovedsak bruker tolker i de laveste kategoriene i registeret eller som ikke er registrert i det hele tatt – fordi de er billigst.

Tygg litt på dette: Registeret prioriterer OsloMet-utdannede tolker og det innføres plikt til å bruke kvalifisert tolk i «situasjoner hvor det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste». Samtidig er det er ventelister på både kurs og bachelorstudiet og tolkene opplever bachelorkravet som en flaskehals. Så hvorfor sier byråene da at tolkeutdanningen for dem ikke lenger er en flaskehals? Jo, fordi den foreslåtte tolkeloven, som registeret er en essensiell del av, gjør det mulig for byråene å definere alle som er oppført i registeret som «kvalifiserte», også de som er i de laveste kategoriene og som ikke har annet enn en 30-minutters test i setning-for-setning-tolking og et tre-dagers kurs i tolkens ansvarsområde. Disse ble tidligere frarådet brukt, og anbudskontrakter i sykehussektoren er sagt opp på grunn av utstrakt bruk av slike tolker, men nå står døren på vid gap. Dermed er definisjonen av «kvalifisert tolk» helt utvannet og tolkeloven og -registeret undergraver sine egne intensjoner om å høyne kvaliteten på tolking i offentlig sektor.

Men IMDi vil også gjerne skrive «hjem», men ikke om dette hullet. Direktoratet synes det er nødvendig å forklare at å skrive hjem er synonymt med å fortelle, i fall noen ikke skulle kunne godt nok norsk til å skjønne det selv. Kanskje det er klokt, for i politisk sammenheng, som her, betyr uttrykket «skrive postkort hjem» at politikere vedtar tvilsomme prosjekter for å vinne godvilje hos velgerne i sitt hjemdistrikt. Her er hensikten den samme: Hjem er ikke brukerne av registeret, men statsråden, som får et postkort der etaten takker for den gode beslutningen han fattet i 2017, «som gjør at utlandet nå ser til Norge i (sic) hvordan man kan tilrettelegge og regulere bruk av tolk i offentlig tjenesteyting.»

Men det er jo bra for selvfølelsen at «utlandet ser til Norge» på dette feltet også, som på så mange andre. Hvem «utlandet» er, er mer diffust, ettersom både Australia, Østerrike og Storbritannia, blant annet, i svært mange år har hatt spesialisert utdanning og sertifisering av tolker i offentlig sektor, til dels også emnespesifikk autorisasjon (helse, juss). I Østerrike er rettstolking endog regulert av en egen lov, og tittelen beskyttet.

Kanskje det er Norge som skulle «se til utlandet»?

Det er også gledelig at IMDis rapport holder liv i minnet om postvesenet med sine innlimte e-kort og frimerker, men litt mer bekymringsfullt at de velger en metode som ikke er kvalitetssikret eller representativ, og som ikke fyller noen formelle krav. Vi vet ikke hvor mange postkort direktoratet mottok, det står det ikke noe om i rapporten. Vi får heller ikke vite noe om eventuell annen kommunikasjon med brukerne, vi får bare høre om tre gratulasjonskort som IMDi har mottatt, og ett de selv har sendt. Men enda mer bekymringsfullt er det at ingen av de innvendingene eller nyanseringene som ha kommet frem, er problematisert i rapporten. Eksempelvis sies det at mange tolkebrukere finner det «tungvint å oppdatere informasjon om tolkenes formelle kvalifikasjoner, siden (det nåværende) tolkeregisteret ikke samhandler med tolkebrukernes systemer. Representanter for domstolene og for politiet oppgir særskilt dette som et problem». Men alternative løsninger drøftes ikke.

Om disse brukerne har spesifisert hva de legger i «formelle kvalifikasjoner», er det ikke mulig å lese seg til i rapporten. All den tid brukerne gjerne vil ha slik informasjon, og det nåværende registeret inneholder mer informasjon enn det som skal legges inn i det nye, er det underlig at dette spørsmålet ikke diskuteres.

Trenger IMDi flere argumenter? Se dette foredraget av en av rettstolkingens nestorer, Holly Mikkelson, om hva rettstolking innebærer: https://www.youtube.com/watch?v=TNA0TmZjZw4, og denne om hva internasjonale domstoler gjør riktig og hva nasjonale domstoler kan lære av dem: https://www.youtube.com/watch?v=7BJAQVGM7oM. Dette er høyst relevant også utenfor justissektoren og kan leses som en ønskeliste fra kvalitetsbevisste og faglig ambisiøse tolker!

Vi hilser et nytt og oppdatert register velkommen og håper at det ikke blir en sluse og subsidiekilde for OsloMet. Vi trenger et register som reelt gjenspeiler tolkenes tolkefaglige kvalifikasjoner og deres generelle og spesifikke utdanningsnivå, og som i tillegg registrerer og oppmuntrer til frivillige, faglige kurs og seminarer som er relevante både for innholdet, språket og formen på tolkingen.

Illustrasjon sammensatt av bilder fra Imagebot og Infobilder

En kommentar om “Det nye tolkeregisteret – en pølsekvern

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s