Hvis du ikke vil ha det slik… kan du lese denne!
Hei, og velkommen tilbake etter en forhåpentligvis fredelig og hyggelig julefeiring.
Denne bloggen skal handle om boka Tolking i justissektoren – en innføring, som kom ut på CappelenDamm i høst, og som ble presentert på UDIs seminar om den nye tolkeloven og det nye tolkeregisteret i desember 2019.
Selv om domstolene og politiet er de to største tolkebrukerne i offentlig sektor i Norge, har vi ingen fagdager, kurs eller utdanning særlig rettet mot tolking i justissektoren samtidig som det store oppmøtet på de få fellesarenaene tolker har viser at det er et stort ønske blant tolkene om mer kunnskap og mer kursing.
Denne boka er et bidrag til å fylle dette kunnskapsbehovet.
Rettstolking er en fellesbetegnelse for all tolking i justissektoren, inkludert barnevern, politi, immigrasjon, i retten og til dels i fengselssammenheng, slik de har i f. eks. enkelte stater i USA og i Storbritannia.
Rettstolking stiller spesielle krav
Rettstolking skiller seg fra annen tolking ved at det styres av svært strenge prosessuelle rammer – det er strengt regulert i lover, forskrifter, rundskriv og retningslinjer hvordan saksbehandlingen skal skje, og disse styrer ikke bare saksbehandleren, men også tolken, som er å regne som en offentlig tjenestemann når han tolker i slike sammenhenger. Derfor må han kjenne til innholdet i disse lovene – realiakunnskap er en absolutt forutsetning for å kunne tolke i det hele tatt, også i justissektoren. Men i tillegg er det bare i retten vi må tolke både konsekutivt, hvisketolke og simultantolke i samme møte – derfor er de tolketekniske kravene også vanskeligere å fylle.
Boka er et resultat av nødvendigheten av å systematisere det en rettstolk trenger for å kunne gjøre en god jobb. Det finnes en del litteratur på svensk, dansk og særlig engelsk om tolking generelt og om tolking i retten og hos politiet osv. spesielt. Men disse bøkene er også delt inn etter felt – en om politiet, en om retten, en om fengselstolking osv. og særlig de engelskspråklige bøkene er skrevet for et helt annet rettssystem enn vårt, der både de juridiske og de praktiske rammene er helt annerledes.
Det finnes bare én lærebok i tolking på norsk, og den er god og nyttig til sine formål, men den er relativt teoretisk og har lite om justissektoren. Den trekker tungt på utenlandsk litteratur om tolking. Det er kommet mye interessant forskning siden da, som jeg har ønsket å gjøre mine kolleger oppmerksom på, særlig om hvordan tolking kan påvirke bl.a. legdommere og om hvordan man kan trene seg opp til å bli en bedre tolk.
Boka dekker hele justissektoren, for i Norge tolker de fleste på alle feltene i offentlig sektor, samtidig som vi ikke har den luksus at vi kan spesialisere oss særlige faglige felt, som helse eller juss, felt, hverken i utdanning eller i praksis, langt mindre innenfor de enkelte deler av justissektoren. Derfor ville jeg beskrive hele sektoren under ett, også fordi det er mange fellestrekk mellom de forskjellige sektorene.
Denne boka er rette mot nye og erfarne tolker, og er tenkt brukt både i undervisning og egenlæring. Den er derfor svært praktisk innrettet og skisserer praktiske, språklige og etiske problemer tolken kan forvente å møte i sitt arbeid, og gir forslag til løsninger. Jeg har ønsket å legge med så tett opp til den norske virkeligheten som mulig, og gi rettstolker et praktisk verktøy som kan brukes både som en generell innføring, og en håndbok. Den har også teori, men bare der det er relevant for den praktiske og konkrete situasjonen tolken befinner seg i.
Praktisk juss for tolker
I første del gjennomgår jeg lovspråket og den grunnleggende jussen rettstolker bør ha kjennskap til, som det norske og internasjonale lovgrunnlaget for retten til tolk, viktige rettskilder i EU-EØS-retten, domstolsloven, tvisteloven, straffeprosessloven og straffeloven. Dette er lovregler som styrer mesteparten av det vi gjøre i justissektoren. Dette høres tørt ut, men jeg prøver å presentere stoffet på en sånn måte at det blir relevant for tolker, og at man slipper å lese alle lovene i sin helhet selv. Så selv om det kan synes å være tung materie, er det helt nødvendig kunnskap for å kunne bli en god tolk, og stoffet er lagt frem på en kortfattet og lett forståelig måte.
Jeg forklarer også forskjellige termer i lovene enten henger tett sammen eller, tvert imot, lett kan forveksles. Det finnes et stikkordregister bak i boka som kan være et godt grunnlag for eget glossararbeid.
Men siden vi ikke bare tolker i retten, men også i asylintervjuer og hos politiet, i barnevernet og i fengsler, har boka egne kapitler om hver av disse 5 områdene, som gjennomgår lovene som regulerer forvaltningens saksbehandling. Kapitlene beskriver også, og det er kanskje minst like viktig, hvordan slike møter forgår i praksis, de termene som kommer til å bli brukt og hva de betyr. I tillegg skisserer jeg en rekke praktiske, språklige og etiske problemstillinger og dilemmaer som er særlige for hver av disse tolkesituasjonene, og forslag til hvordan de kan løses.
Jeg har hentet eksemplene fra egen og kollegers erfaring, og har også vært veldig heldig og fått god bistand til dette av representanter for de myndighetene som forvalter de enkelte rettsområdene, som Kriminalomsorgen, UDI, Oslo tingrett, privatpraktiserende advokater, fengselsbetjenter og selvsagt, gode kolleger. De har ikke bare reddet meg fra noen blemmer, men også gjort boka mye rikere og mer dyptpløyende.
Etikk – når UDIs retningslinjer ikke er nok
Kvalitet og etikk er jo to sider av samme sak – god tolking er etisk tolking og uetisk tolking kan aldri være god tolking, uansett hvor språklig riktig den er. Og både kvalitet og etikk er avhengig av de fysiske arbeidsvilkårene vi blir påtvunget – så dette kapittelet handler også om HMS og arbeidsmiljø.
Gjennomgangen av tolkeetiske spørsmål drøfter Imdis regler for god tolkeskikk satt opp mot andre organisasjoners etiske regler, som de internasjonale straffedomstolene i FN-systemet, FNs høykommissær for flyktninger, Organisasjonen for fred og sikkerhet i Europa, EUs direktiv om tolking i straffesaker, og de tre nye internasjonale standardene for tolking som er kommet i de senere årene. Den siste, om rettstolking, ble vedtatt i januar i år, så boka er så oppdatert som det er mulig å være i bokform. Vi får jo nye retningslinjer i forbindelse med den nye tolkeloven, så jeg håper at de tar hensyn til både direktivet og standardene.
Så er det et par kapitler om tolketeknikk, konsekutiv og simultan, og om kabinmanerer. Kabinmanerer er den delen av arbeidsmiljøet vårt som vi selv har kontroll over, og det finnes en lang praksis utviklet av retts- og konferansetolker verden over som er blitt standard for bransjen.
Omfattende kapittel om kilder, med lenker til glossarer på 15 språk
Sist, men ikke minst, har den et sluttkapittel om forberedelser, kilder og kildekritikk, med en lang liste over bøker, artikler, nettsteder og lenker til glossarer som dekker i alt rundt 12-15 språk, altså ikke bare de store europeiske språkene og russisk. Jeg har ikke tatt med utgitte ordbøker mellom norsk og fremmedspråk, de regner jeg med at tolkene selv full oversikt over.
Jeg håper denne boka kan være til nytte for alle rettstolker. Som dere sikkert skjønner av størrelsen på boka og det brede emnet den dekker, er det ikke meningen at den skal leses fra perm til perm, men plukkes frem når man har lyst til å få faglig påfyll eller skal på et oppdrag der boka kan gi noen nyttige tips.
God lesing!
Rettstolken 