I januar 2020 ble Oslo tingretts aller første heldigitale hovedforhandling i en sivil sak gjennomført. Mens hver av partene satt på et møterom ved sine respektive advokaters kontor, satt dommeren hjemme.

I mars samme år vedtok regjeringen vedtok en forskrift som gjør det mulig å gjennomføre langt flere hovedforhandlinger på videolink. Alternativet hadde vært å føre forhandlingene skriftlig. Forskriften vakte debatt, Agder lagmannsrett mente, for eksempel, at fjernmøter er uforsvarlig å gjennomføre med fem meddommere.

Den minste faren rettssikkerheten er at videosystemet kollapser

I midten av februar kollapset DAs videosystem. Da ble nødvendigheten av et back-upsystem påpekt fra alle kanter. Dette er likevel ikke det som bør bekymre oss mest. Viktigere fra et samfunnsperspektiv er hva rettsmøter helt eller delvis på video gjør med rettssikkerheten og de grunnleggende prinsippene for all rettergang, som er nedfelt i domstolloven.

Disse prinsippene er konsentrasjon, muntlighet, bevisumiddelbarhet, offentlig innsyn, og muligheten til å anke. Prinsippene om muntlighet og bevisumiddelbarhet blir i stadig større grad, og særlig etter opprettelsen av EU / EU-domstolen og menneskerettighetenes stadig større innflytelse på styre og stell i hele den vestlige verden, anvendt også av land utenfor Europa.

Konsentrasjon – det vil si at saken skal behandles uten ugrunnede avbrytelser. Det henger sammen med muntlighetsprinsippet, som betyr at saken argumenteres muntlig og både parter og vitner avhøres muntlig. Det er bare unntaksvis at retten godtar skriftlige forklaringer.

Globaliseringen har ført til at disse to prinsippene nå er rådende i vestlig rett. Ecuador, for eksempel, gikk over til muntlige prosesser så sent som i 2016; Argentina er i ferd med å innføre muntlighetsprinsippet, mens Peru ennå ikke har vurdert noen endringer i sine prosesslover.

Skriftlige prosesser kan ta flere år, som da Argentina fikk en norsk borger arrestert i Italia i forbindelse med en kidnappingssak han beviselig ikke hadde noen befatning med. VG skrev om saken hver enestedag, og press fra offentligheten gjorde at UD til slutt sendte en delegasjon til Argentina, men bakeren ble likevel sittende i varetekt i et drøyt år før tiltalen ble frafalt .Jeg var med som tolk og leste aviser for delegasjonen, blant annet et oppslag om en mann som hadde sittet syv år i varetekt, og saken var fortsatt ikke berammet til hovedforhandling. Så selv om pizzabakeren mistet både forretningen sin og kona som følge av den trege saksbehandlingen, burde han kanskje prise seg lykkelig.

Muntlighetsprinsippet sikrer ikke bare at saksbehandlingen ikke strekker ut over år, men også at retten kan danne seg et bilde av tiltalte, og tiltalte får best mulig anledning til å overbevise retten om sin uskyld.

Mye ikke-verbal kommunikasjon blir borte

Men rettsmøter på videolink kan svekke denne verbale og ikke-verbale kommunikasjonen mellom tiltalte og retten, og mellom rettens aktører. Kvaliteten på nettforbindelsen og programvarens begrensninger kan i seg selv være et hinder for en fullverdig muntlig hovedforhandling.

Hvis hovedforhandlingen i en straffesak går digitalt, med alle parter sittende hver for seg, eller med tiltalte et annet sted, er det fortsatt muntlig, men med langt strengere begrensninger. Tiltalte og vitner kan ofte bare se dommerbordet, og ekspertvitner har også begrenset utsyn over salen, det er særlig uheldig om det er et psykologvitne, som også bruker sine observasjoner under rettsmøtet i sin uttalelse. Det er også komplisert å sette opp flere digitale rom samtidig, slik at alle rommene kan se og høre hverandre. Dette er ikke bare uheldig for muligheten til å gjennomføre en fullverdig, muntlig rettsforhandling, det gjør også tolkingen unødig komplisert. Dette har Rettstolken beskrevet i blogginnlegget Pexip blues, der det også er tips til tolkene.

Advokatene klager i over at de ikke kan se dommeren eller får øyenkontakt med ham. Til Advokatbladet påpeker advokat Goller at dette er særlig viktig under utspørringen og prosedyren, for å se om man har retten med seg, og hvordan argumentene blir mottatt. På noen av videoløsningene som ble brukt i starten var dommeren bare en bitte liten figur bakerst i bildet, fordi kameraet står i den andre enden av rommet. Noen systemer er lyd-drevet; dersom for eksempel motpartens advokat hoster, vil man bare se denne advokaten til dommeren lager en lyd igjen. Da blir interaksjonen med dommeren vanskeliggjort.

Et annet problem har vært at fjernvitner ikke kan se videoer og annet som vises i retten, systemet er ikke laget for å dele med mange virtuelle rom samtidig. Journalister har klaget over det samme, og retten har da måttet spille av videoen separat for dem i etterkant. Dette kan man ikke gjøre med vitnene, f.eks. en politibetjent eller forbipasserende som skal forklare seg i forbindelse med et opptak fra en slosskamp.

Retten ikke like høytidelig fra sofaen hjemme

Når man går inn i et rettslokale, er hele rommet laget for å inngyte respekt og alvor. Dommere og advokater har svarte kapper for å understreke at de representerer en funksjon, og ikke seg selv om personer. Dommerbordet er hevet over partene og vitnene, man står midt i rommet og skal gi forsikring om å snakke sant til dommere i svart kappe foran riksvåpenet. Denne opplevelsen gjør at de fleste skjerper seg. Det blir ikke helt det samme når du sitter alene i stua hjemme.

For private parter som ikke har vært i en rettsak før, kan det være vanskelig å forstå hvem som er hvem. Rollene kommer ikke like tydelig frem som i en fysisk sal. Tilliten til domstolen er utsatt, fordi digitale rettsmøter oppleves mer uformelle og mindre høytidelige, og advokater forteller om at vitnet sitter i bar overkropp, eller at barn løper inn og ut, eller at tolken røyker og drikker kaffe på video.

En annen advokat ser andre svakheter ved videomøter som kan undergrave rettssikkerheten: «Det må være et system som viser alle i salen, så alle forstår at de sitter i en rettssal, og ikke bare i et vanlig Skype-møte. Det krever at dommeren har styringen, også av det digitale, for eksempel at vitner logger seg av og ikke følger hele forhandlingen, og at de ikke sitter i samme rom som andre vitner eller motparten.»

Fagbladet Journalisten refererer et fengslingsmøte der dommeren sitter i rettssalen, den internerte på Trandum, og advokaten og tolken i hvert sitt hjem. Slik ble rettsmøtet beskrevet av den internerte flyktningens advokat:

Fengslingsmøtet varte frå klokka 08.30 til 09.15. Frå heimekontoret deltek eg for fyrste gong i ein rettssal over videolink.

Det poppar opp fleire skjermbilete. Hovudpersonen er så vidt synleg nedst på skjermbilete, mørk strikkelue trekt nedover mot augo, grå hettegenser over, verkar sliten, resignert og snakkar lågt. Ein roll-up med logoen til politiet i bakgrunnen, fjernar all tvil om at dette er ein person i varetekt, i eit lokale på Trandum.

Dommaren sit i rettsalen, med riksvåpenet i bakgrunnen. Tolken ser ut som han sit på eit heimekontor kombinert barnerom, med post-it-lappar og barneteikningar klistra på klesskåpet.

PU-tilsett har ei bokhylle med permar og på toppen ligg politihatten. Advokaten er på eit konferanserom, der mykje av taket er med. Elles er det fleire som er innom på den same linken, med kamera avslått.

Dommaren spør kven folk er, men det er ikkje alle som svarar. Eg ser fleire deler den same linken. Ingen har oversikt om det er folk i Noreg eller andre stader som følgjer med.

Møtet startar. Begge partar får lagt fram sine vurderingar om det er grunn til å tru at personen vil forsvinna dersom han slepp ut av Trandum og attende til asylmottaket. Advokaten har sterke kort på hand; personen er så avhengig av helsetenester at han ikkje vil klara å overleva utan at han er der han får helsehjelp; på mottaket. Han får også helsehjelp på Trandum. Men der er han stort sett inne på rommet, vandrar i korridorar og blir stadig meir deprimert.

Han har vore 14 år i Noreg og er redd for å bli returnert til landet han flykta frå.

Orskurden, eller kjennelsen som det heiter på bokmål, vart sendt frå tingretten fredag 27. mars kl. 13.46: «… kan holdes fortsatt internert inntil retten eller politiet bestemmer noe annet, men ikke ut over den 24. april 2020.

Kan vitnene lettere påvirkes?

Hvis et vitne eller en fornærmet ikke kan møte i retten eller saken går digitalt, sitter vedkommende gjerne hjemme hos seg selv. Hvordan skal man da kontrollere at ingen presser personen til å si eller unnlate å si visse ting? Eller at vitnet leser opp fra en innstudert forklaring? Dette er særlig relevant i saker om gjengkriminalitet, men også voldssaker og saker om æresrelatert kontroll og vold.

Under Advokatforeningens kretsledermøte i slutten av november uttrykte flere av lederne bekymring for hvordan vitneførselen gjennomføres i digitale rettssaker.

Advokatbladet refererer: – Man lurer på om det blir enklere å omgå sannheten. Det blir en spekulasjon, men det gjelder spesielt i straffesaker – at det blir lettere å være unøyaktig eller usann over digitale løsninger, sa Ingrid Maria Holm, leder av Helgeland og Salten krets. Også Ann-Mari Risvoll Winterhus-Fjeld, leder av Sør-Rogaland krets, deler bekymringen. – Jeg har diskutert med statsadvokat-kolleger, og de er også urolige for om viktige vitner forklarer seg sannferdig hjemme i sofaen, sa hun. I Helgeland og Salten krets er de samtidig bekymret for at de ikke har kontroll på om vitner sitter alene eller sammen med andre under vitneførselen.

Digitale bevis – sikre som banken?

Digitale bevis i en straffesak ses gjerne på som objektive og sikre og blir mye brukt i norske og utenlandske rettssaker. I For eksempel kan mobiltelefoner, datamaskiner, smartklokker og GPS-er gi politiet informasjon som underbygger vitneforklaringer eller i seg selv er bærende bevis. Men ifølge Silje Persberg, forsker ved fra Politihøgskolen, kan omstendighetene påvirke hvordan etterforskere tolker digitale bevis. I Rett på Sak 3/19 gir hun et eksempel fra en norsk rettssak fra 2018, der en var kvinne siktet for å ha vært uaktsom i trafikken. Hun hadde kjørt på og skadet en fotgjenger i et fotgjengerfelt. En dataetterforsker hadde funnet ut at kvinnen sendte et bilde på mobiltelefonen rett før påkjørselen skjedde, via Snapchat. Dette ble tolket som at sjåføren hadde vært uoppmerksom. Etterforskeren ble stevnet som sakkyndig i rettssaken. Han skulle i utgangspunktet bare forklare hvordan Snapchat fungerer. Men da han undersøkte dataene nærmere, så han at snap-meldingen var sendt flere minutter tidligere. Den var blitt hengende igjen på grunn av dårlig dekning eller andre forhold.

Rett på Sak skriver videre: «Også forskning fra nærliggende områder kan tyde på at digitale bevis er mindre sikre enn mange tror. For eksempel har DNA og fingeravtrykk vist seg å kunne være upålitelige som bevis. Et eksempel er den såkalte Mayfield-saken som fulgte i kjølvannet av terrorangrepet i Madrid i 2004. Her ble det funnet et fingeravtrykk på en veske med detonatorer. FBI i USA konkluderte med at det stammet fra den amerikanske advokaten Brandon Mayfield. – Det var en del som ikke stemte i analysene, men det ble bortforklart, sier Sunde. Etter kort tid fant imidlertid spansk politi fingeravtrykkets rette opphavsmann, algerieren Ouhnane Daoud. Mayfield passet godt som mistenkt Da det amerikanske justisdepartementet etterforsket fadesen, konkluderte de blant annet med at FBI hadde gjort såkalte sirkelslutninger: De fant først noen likheter mellom Mayfields og gjerningsmannens avtrykk. Så begynte de å finne flere, som ikke fantes. I tillegg fikk de i løpet av etterforskningen vite at Mayfield var muslimsk konvertitt og at han som advokat hadde forsvart en gruppe terrorister.»

Hvordan forhindre ulovlig opptak av straffesaker?

Et annet viktig prinsipp ved strafferettspleien er offentlighets- og innsynsprinsippet, som innebærer at hvem som helst kan være til stede under en rettssak. Hovedregelen har likevel unntak som gjør at rettssaker kan avholdes for lukkede dører blant annet av hensyn til privatlivets fred. Offentlighetsprinsippet sikrer pressens kontroll med myndighetsutøvelsen i rettsapparatet. Retten til å være til stede innebærer også rett til å offentlig referere fra forhandlingene, med mindre retten av personvernhensyn bestemmer noe annet. Dette vanskeliggjøres når rettsmøtet går digitalt, fordi publikum er utestengt fra rettsbygningen og må søke om tillatelse til å logge seg på på forhånd. Samtidig er det lettere for journalister å følge saken uten å måtte forflytte seg fysisk. Et problem har vært at journalistene og ekspertvitner på link ikke kan se de videoene eller bildene som vises på skjerm i salen.

Det er forbudt å ta bilder eller opptak av straffesaker, også for media, men det er lov å gjøre lydopptak til privat bruk. Loven åpner for fotografering eller opptak når det gjøres som del av undervisning, saken har stor offentlig interesse, eller andre, særlige grunner. Det mest kjente unntaket er nok 22.juli-saken.

To saker om ulovlig opptak har allerede vært behandlet. den ene gjaldt en tiltalt som i pausen hadde filmet sine medtiltalte med mobiltelefonen. Telefonene ble beslaglagt av politiet og personen ble siktet etter strl § 266, for truende eller plagsom opptreden., men ettersom ingen av de medtiltalte opplevde hendelsen som hensynsløs eller krenkende, ble kjennelsen opphevet av Høyesterett.

Den andre saken gjaldt en ankeforhandling i en barnedrapssak. Retten hadde forbudt filming og opptak av lagrettedlemmene, også i pausene. Forbudet ble anket, men Høyesterett opprettholdt forbudet.

Men når rettsmøtet foregår digitalt, har retten ingen kontroll over om vitner eller andre som er gitt digital tilgang, tar opp forklaringer med bilde og lyd på sin pc.

Dårligere tolking i digitale rettsmøter?

Det er for lengst konstatert at videotolking er mer kognitivt belastende for tolkene enn om taleren er fysisk tilstede. Lyden blir dårligere og viktige kommunikasjonselementer blir borte, som mimikk, kroppsspråk og til dels prosodi, fordi stemmen blir flatere og mer metallisk. Hakkende bilder og lyd spiser ytterligere av tolkens kognitive kapasitet. Ørene verker etter en hel dag med hodetelefoner og interferens fra mange mikrofoner som er åpne samtidig, og de nye konsollene, som mangler bass- og diskanteregulering, er ikke en velkommen fornyelse.

Enda tyngre blir det når også tolken sitter i uegnede lokaler hjemme med en liten laptopskjerm, der han samtidig skal ha oppe rettsmøtet, dokumentutdragene, og eventuelle ordbøker eller glossarer. Under slike forhold blir tolkingen svært anstrengende, og bedre blir det ikke av at det ikke er noen mulighet for kommunikasjon tolkene imellom, annet enn på en chat hele retten kan lese, eller på mobil med snapchat eller sms. Men i mange tilfeller må tolken bruke telefonen til å få lyd fra fjernvitnet, fordi vitnets nettforbindelse er for dårlig. Da blir det mange baller i luften samtidig.

Men fordelene er også mange, og disse vanskelighetene skyldes i stor grad at videosystemene for tolking fortsatt er i sin barndom. Når DA får bedre programvare og tolkene får knesatt at de helst skal sitte i rettssalen, g med rettens pc dedikert til tolking, vil mange av disse problemene forsvinne.

Et par tips på tampen:

Det er også skadelig for øynene å sitte lenge foran en liten skjerm av middelmådig kvalitet, og resultatet er ofte tørre, såre øyne og hodepine. En god investering er derfor en ekstra, stor skjerm som gjøre jobben litt mindre belastende.

Men selv med mikrofon på bøylen, blir bruken av stemmen annerledes og mer presset. I en høyst uvitenskapelig undersøkelse blant kolleger forteller samtlige at de kjenner seg langt mer utmattet etter en videodag i retten enn etter en vanlig dag på jobben.

Både av hensyn til egen helse og av hensyn til kvaliteten på lyden som skal ut til de som hører på, bør tolken investere i i et profesjonelt headset med integrert mikrofon med støydemping, f. eks. Sennheiser, som koster et par hundrelapper.

Det var dagens objektivt begrunnede sutring og gode råd ingen har bedt om, og vil du ha fler, kan du sjekke blogginnlegget Pexip blues.

Kan kunstig intelligens brukes til å avsi dommer?

Kunstig intelligens forstås som algoritmer som løser kognitive oppgaver på lignende måter som mennesker.

Kunstig intelligens er på full fart inn i forvaltningen, fordi det er arbeidsbesparende og bidrar til å sikre lik saksbehandling. Men selv om fordelene er mange, innebærer denne utviklingen også en rekke faremomenter, særlig i rettspleien. Før man bruker algoritmer til å utføre vesentlige deler av beslutningsprosessen i retten, må man være sikker på at beslutningen blir minst like så rettferdig og forsvarlig som det en dommer ville kommet frem til.

Europarådet har laget et etisk charter for bruk av kunstig intelligens i rettsvesenet. Foreløpig brukes prediktive systemer mest av forsikringsselskaper og av advokater for å predikere resultatet ev en tvist, men teoretisk kunne systemene også brukes av dommere som et hjelpemiddel i beslutningsprosessen. Resultatet predikeres ut fra kriterier brukeren legger inn, og disse er spesifikke for hver enkelt sakstype. Foreløpig bruker advokatene og forsikringsselskapene AI mest i økonomiske tvister, og systemleverandørene hevder at de kan regne ut omtrent hvor mye domstolene vil sette erstatningen til.

EU har nedsatt en ekspertgruppe i Kommisjonen som skal vurdere bruk av AI generelt i forvaltningen. Kommisjonens konklusjon, publisert i fjor, er at AI er pålitelig dersom det er lovlig, etisk og robust. det betyr betyr at systemet må være i overensstemmelse med alle relevante lover og regler, respektere etiske prinsipper og verdier.

Tilsynelatende ikke en veldig revolusjonerende konklusjon, men når AI tas i bruk i rettsvesenet, blir de etiske spørsmålene tydeligere.

Forskning viser at selv om en kan legge inn variabler som retter opp identifiserte bias i et AI-system, slik at det blir mer etisk, har det i praksis vist seg å være svære vanskelig.

Kunstig intelligens som «byråkratisk» hjelpemiddel

Det er ikke bare koronapandemien som har satt fart i digitaliseringen, det er bare mer synlig nå. Digitaliseringen letter dommernes arbeid, f.eks. ved at alle saksdokumenter skal lastes opp i Aktørportalen.. Både portalen og Lovisa, Domstolsadministrasjonens digitale saksbehandlingsverktøy, ble tatt i bruk lenge før pandemien. Lovdata var også verdens første digitaliserte lovsamling. Digitaliseringen av tolkeinnkallingen i Proweb, som skal rulles ut i alle landets domstoler i løpet av våren, er kanskje et eksempel på at ting går raskere nå.

Digitalisering er ikke et mål i seg selv, men er middel til bedre og mer effektiv saksbehandling. I Storbritannia er digitale domstoler en realitet i skilsmissesaker, småkravsaker og innledende faser av enkelte andre tvister. Det betyr at mesteparten av saksbehandlingen foregår elektronisk, uten rettsmøter eller, i noen saker, med digitale rettsmøter.

Tanken er at prosessen skal gå raskere og koste mindre for partene i en tvist. Denne delen av digitaliseringer har blitt kritisert av britiske advokater, fordi de færreste har nok kunnskap og lovregler og sine rettigheter og plikter til å kunne formulere et prosesskriv selv, slik meningen er. Det foreslås derfor en blanding av online og offline hjelpefunksjon, særlig for selvrepresenterende parter.

Slike nettbaserte tvisteløsningsordninger innebærer at hele eller store deler av prosessen foregår elektronisk, og ikke nødvendigvis med virtuelle rettssaler. Partene og retten kommuniserer skriftlig. Også i Norge har det vært diskutert om deler av tvistebehandlingen bør bli mer skriftlig, slik at selve rettsmøtet skjæres ned til det partene er uenige om. Da vil saksopplysningene allerede være kjent for retten og behøver ikke gjentas i åpnings- og sluttinnlegg. Det gjør det også enklere for retten å klippe og lime inn sakens fakta i dommen.

Sprikende domspraksis – gir bruk av AI mer likebehandling? Hva med bias i algoritmene?

Latvia og Estland har satt i gang pilotprosjekter med en robot-dommer som skal brukes i tvister om mindre beløp. Storbritannia har digitalisert store deler av sine småkravtvister, men det er i strafferettspleien den europeiske debatten om etikken spisses til.

Det forskes på digitale verktøy som dommerne kan bruke når de treffer avgjørelser i straffesaker, fordi det viser seg at dommerne er svært ulike i valg av straffereaksjoner. En norsk studie sitert it NOU2019:17 om endring av domstolenes struktur, viser at den typiske dommer idømmer ubetinget fengsel i 54% av de tilfeldig tildelte meddomssakene. Men dette er medianen, og det er en stor del dommere som er mye mildere i valg av straffereaksjoner, og en stor del som er strengere. Uenigheten blant dommerne strekker seg fra 15% som idømmer ubetinget, til 75%. At det er så stor forskjell på straffereaksjonene kan bidra til å svekke tilliten til domstolene og deres likebehandling. Argumentet or mer bruk av AI er at det vil bidra til mer homogene og dermed mindre sprikende dommer.

Politi, domstoler og fengselsvesenet i USA bruker AI

Samtidig vet vi at algoritmer har innebygde bias. Storbritannia har tatt i bruk et elektronisk system for å predikere gjentakelsesfare.

I USA har AI vært brukt i mange tiår i såkalt prediktivt politiarbeid, der algoritmene hjelper politiet og retten til å fatte en riktig avgjørelse om en bestemt side av saken, f. eks. om noen skal prøveløslates, varetektsfengsles eller om dommen bør være betinget eller ubetinget. Retten kan da bruke programvaren til å vurdere risikoen for at en domfelt begår et nytt lovbrudd om han prøveløslates eller får betinget dom. En sak fra 2014 illustrerer hvor galt det kan gå når programmet har innebygde bias.

To 18-år gamle venninner bestemte seg helt impulsivt for å stjele en sykkel og en scooter, som de leverte tilbake umiddelbart da eieren dukket opp. Begge ble likevel domfelt for tyveri av gjenstand er verdt USD 80. Da jentene skulle sone i fengsel, ble den ene, som var svart, kategorisert som «høy gjentakelsesfare», mens den andre, som var hvit, fikk merkelappen «lav gjentakelsesfare», selv om den hvite jenta hadde lengre rulleblad med grovere lovbrudd. Algoritmenes bias lå i jentas sosioøkonomiske profil, inkludert hudfarge og hvor hun bodde, og i at det fantes langt mer data på svarte lovbrytere enn på hvite, slik at gjentakelsesfaren ble vurdert som høyere for svarte generelt.

I Europa er det foreløpig er det bare Storbritannia som bruker AI til slike formål i strafferettspleien. HART (Harm Assessment Risk Tool) er et verktøy som ble utviklet i samarbeid med Cambridge University og testes nå ut i UK. Foreløpig skal HART bare brukes som et rådgivende verktøy av retten. HART er basert på maskinlæring og bruker politidata om ilagte reaksjoner og om personene begikk nye lovbrudd etterpå. For å vurdere gjentakelsesfaren, bruker maskinen rundt 30 indikatorer. Noen av disse kriteriene har ingen ting med lovbruddet å gjøre, for eksempel kjønn og adresse.

I tester som ble gjennomført i 2013, der mistenktes atferd ble studert i en to-årsperiode etter lovbruddet, viste systemet seg å være treffsikkert i 98% av tilfellene der faren for gjentakelse ble vurdert som lav, og 88% der gjentakelsesfaren ble vurdert som høy.

Selv om systemer basert på kunstig intelligens ikke er designet med hensikt for å virke diskriminerende, innebærer bruken av statistikk og AI i straffesaksbehandlingen for at deterministiske systemer og gruppeskyld får innpass igjen i rettspleien. Siden Annen Verdenskrig har prinsippet om at hver sak og hver tiltalt skal vurderes individuelt, på grunnlag av denne ene saken og den alene, blitt stadig mer akseptert og nedfelt i de fleste vestlige lands lovgivning. Italia, for eksempel har straffeprosessloven uttrykkelig forbud mot at ekspertvitner kan fastslå om en tiltalt er vanekriminell eller profesjonell lovbryter, om han har tendens til å begå lovbrudd, om tiltaltes karakter og personlighet og generelt om tiltaltes psykologiske profil. Europeisk tankegang har beveget seg fra å klassifisere kriminelle og straffen som et mål i seg selv, til reintegrering av den kriminelle i samfunnet. Prediktive algoritmer undergraver dette prinsippet dersom de brukes til å spå fremtidig atferd hos lovbrytere.

Publisert 27.02.2021