Autorisasjonsprøven – moden for revisjon? og noen nye glossarer

For en drøy måned siden kom evalueringen av autorisasjonsordningen i offentlig sektor. Det er ikke et øyeblikk for tidlig. Ordningen har eksistert i 25 år og vi tolker har gjentatte ganger fremsatt både legitim kritikk og ønske om et bedre etisk regelverk det faktisk går an å håndheve, ikke bare symbolsk forplikte tolkene til.

Rapporten drøfter ikke registeret, eller det etiske regelverket. Det er synd, fordi autorisasjonen, registeret og regelverket er tolkenes hellige treenighet. Den etterlyser imidlertid en mekanisme for tilbakekallelse av bevilling som statsautorisert tolk. La oss håpe at IMDi hører etter denne gangen – de har hatt 25 år på seg til å få dette på plass.

Rapporten er svært god og grundig, og interessant lesning for alle som arbeider som tolk. Det er en omfattende rapport med mange gode anbefalinger til tiltak. Rapporten bygger delvis på en spørreundersøkelse blant institusjoner, tolker og tolkebrukere. Den er laget av tre uavhengige utredere fra Proba samfunnsanalyse. For første gang på lenge er vi dermed ute av kretsløpet OsloMet-IMDi-OsloMet.

Rapporten gir et overblikk over situasjonen slik den er i dag, brukeres og tolkers forventninger og behov, og en lengre drøfting av tolkeregisteret, den skriftlige silingsprøven, den muntlige prøven og frekvensen av og valg av språk til prøven.

Formålet med autorisasjonsordningen er, ifølge rapporten, « å gi brukere av tolketjenester en garanti for at de får gode og profesjonelle tolketjenester.

IMDis tallfestede resultatmål skal gi flere tolker, men gir de noen garanti for kvaliteten?

Kroner en, kroner to, kroner tre – alle tolker teller med

Rapporten nevner Kunnskapsdepartementets instruks (tildelingsbrev) til IMDi. Disse er grunnlaget for IMDis arbeid med autorisasjonsordningen og tolkefeltet generelt. I tildelingsbrevene både for 2020 og 2021 kreves det at IMDi rapporterer på andel kvalifiserte tolker som benyttes til tolkeoppdrag i offentlig sektor og bidrar til å øke bruken av kvalifisert tolk i offentlig sektor.

Forfatterne av rapporten skriver:

I disse årene har tildelingsbrevet inneholdt resultatmål om antall avholdte skriftlige prøver. Vi finner dette resultatmålet problematisk. Et premiss for ordningen er at kvalitetskravene til autorisasjonsprøvene ikke skal endres – å bli statsautorisert tolk skal være krevende og ferdighetene til de uteksaminerte kandidatene skal være svært gode. Resultatmålet, slik det foreligger nå, framstår som vanskelig for de som administrerer autorisasjonsordningen å jobbe etter. De vet aldri på forhånd hvor mange som melder seg opp til hvert språk, eller som kommer gjennom den skriftlige silingsprøven.

Dessverre står det altså ingenting om at kvaliteten på «kvalifiserte» tolker skal økes, og resultatkravet om antall autoriserte tolker, fremfor f. eks. antall språk per år eller strengere opptakskrav, bidrar til å svekke ordningen. Dette tallkravet kan være med på å forklare hvorfor prøven slipper igjennom en del tolker som deres kolleger oppfatter som ikke kvalifiserte nok.

Opptakskravene

Mange tolker, særlig de statsautoriserte, har lenge vært kritiske til tolkeprøven. Selv om det ikke finnes noe opptakskrav, er strykprosenten skyhøy, fordi språkkunnskapene hos en del tolker er for dårlige, særlig i norsk. Bedømmelsen på prøven oppleves også som svært ujevn både innenfor språk og mellom språk. Dette er en bekymringer evalueringen deler.

Evalueringen anbefaler at det innføres krav om bestått grunnemne i tolking i offentlig sektor for å kunne gå opp til autorisasjonsprøven. Dette er en anbefaling Rettstolken støtter.

Språkkravet i norsk for oppmelding til autorisasjonsprøven må være C1

El slikt krav er en god begynnelse, men Rettstolken ser ingen grunn til å ikke også knesette krav om bestått videregående. Som evalueringsrapporten påpeker, skal statsautoriserte tolker utføre kompliserte tolkeoppdrag, ofte innenfor tjenesteområder som krever et høyt presisjonsnivå, eksempelvis rettsvesen eller spesialisthelsetjeneste.

I forslaget til ny forskrift for autorisasjonsordningen er opptakskravet uakseptabelt lavt: at kandidaten skal kunne dokumentere norskkunnskaper tilsvarende kravet for generell studiekompetanse, men altså ikke andre kunnskaper. Kravet for å gå opp til autorisasjonsprøven er dermed både i dag og i forskriftsforslaget lavere enn for å komme inn på grunnemnet, der det kreves generell studiekompetanse. Dette er ulogisk.

Norsk på nivå B2 er ikke bra nok. Folkeuniversiteter reklamerer for sine norskkurs slik: Norskkurs høyere mellomnivå (B2) er for deg som vil bli mer selvstendig når du kommuniserer på norsk.

Det burde være udiskutabelt at å en tolk som er «mer selvstendig når (han)kommuniserer på norsk» ikke er betryggende for noen tolkebruker, spesielt ikke i retten, som er mange statsautoriserte tolkers største oppdragsgiver.

Blant alternativene evalueringsrapporten peker på for å sikre gode nok språk- og samfunnskunnskaper hos kandidatene til autorisasjonpsrøven, er å heve språkkravet til C1 i norsk.

I Læreplanen for voksenopplæring er C1 beskrevet slik:

C1 er et nivå for «effektiv språkbruk». Det innebærer at en språkbruker på nivå C1 på en effektiv måte behersker kompleks språkbruk i en rekke situasjoner. Kompleksiteten kan handle om tilfanget av tekster i ulike kanaler og medier og tekster med ulike stilnivåer. Det kan også handle om utfordrende samtalesituasjoner, der mye foregår samtidig, og der temaene skifter. I tillegg kan det dreie seg om underforstått informasjon i det som skrives eller sies. I læreplanen for nivå C1 gjenspeiles dette i beskrivelsene av språkbruk: Språkbruken er tilnærmet uanstrengt, ordforrådet er bredt og dypt, og tekster og kontekster er komplekse. Disse måtene å beskrive språk og språklig samhandling på viser til språkbruk som er så automatisert at språkbrukeren kan konsentrere seg om innhold uten å tenke på form. Formen er likevel tilpasset og underbygger innholdet, for eksempel når det gjelder nyanser, detaljer, tilrettelegging, vektlegging, underforståttheter og/eller bruk av humor.

Rettstolken slutter seg til evalueringsrapportens anbefaling om å heve opptakskravet i norsk til C1, fordi det vil kunne gi et mer realistisk nivå for hvilke norskferdigheter som kreves. Det er også dette språknivået OsloMet informerer om at tolkene bør ha, men altså per i dag ikke kan kreve.

Tolking er en toveis kommunikasjon, da holder det ikke å kreve dokumenterte kunnskaper bare i det ene språket.

I tillegg stiller forslaget til forskrift heller ingen krav om språkkompetanse i tolkespråket. Efraringer fra f. eks. translatøreksamen, som nå heter prøve i oversettelse, har i mange år vist at kandidatenes i alle språk overvurderer sine språkkunnskaper i fremmedspråket, noe som fører til feil og misforståelser.

Dette kan bøtes på ved å innføre en skriftlig prøve for tolkespråket, som må ligge høyere en tospråktesten.

Samtidig henger dette nært sammen med Tolkeregisterets barbering av alle kunnskaper som ikke er ervervet hos OsloMet. Gjeninnføring av dokumentert utdanning, erfaring, utgivelser osv. vil gi brukerne bredere kunnskap om tolkenes reelle ferdigheter og kunnskaper. Slik dokumentasjon kan også brukes som grunnlag for å kunne gå opp til autorisasjonsprøven.

Krav om bestått samfunnskunnskapsprøve og forberedelsesseminar

Evalueringsrapporten drøfter også behovet for å dokumentere kandidatens kunnskap om det norske samfunnet. Rapporten omtaler Kompetanse Norges samfunnskunnskapsprøve og statsborgerprøve. Begge inneholder spørsmål om det å bo og leve i Norge, om landets historie, geografi og levesett, om demokrati og velferdssamfunn, om barn og familieliv, om helse, utdanning og arbeidsliv. En av disse prøven kan vurderes som opptakskrav til autorisasjonsprøven for å teste kandidater i samfunnsrelaterte spørsmål. Rapporten foreslått at dette kan være aktuelt for kandidater som ikke har videregående opplæring fra Norge.

Rettstolken mener imidlertid at denne prøven bør innføres for alle – det er ikke gitt at alle nordmenn kan nok om sitt eget land til å bli en fullverdig, statsautorisert tolk. Det bør også prinsipielt være like krav for alle kandidater.

OsloMet organiserer et to-dagers, frivillig forberedelsesseminar for prøvekandidater som har bestått den skriftlige delen. Rapporten argumenterer med at det er tungvint og dyrt for kandidater å først måtte møte opp til den skriftlige prøven, så eventluelt seminaret, og så den muntlige delen av prøven.

Det er imidlertid ingenting i veien for å organisere seminaret digitalt. Kan man arrangere hel- eller halvdigitale rettsmøter, kan man også arrangere et seminar som dette digitalt for de som ikke har anledning til å reise.

Rettstolken mener derfor at det forberedende seminaret bør være obligatorisk, som et bidrag til å få ned strykprosenten, ikke bare or å spare kandidatene for unødig skuffelse, men også for å oppfylle målet om å få flere autoriserte tolker ut på markedet.

Krav om bachelor for å kunne melde seg opp?

OsloMet har forespeilt sine studenter at de ville kunne bli automatisk autorisert, uten å måtte ta prøven (se Khrono 18. februar), uten å ha grunnlag for en slik påstand. Den gjenspeiler nok heller universitets ønske om å fullstendig kontrollere registeret. Heldigvis har IMDi denne gang vist vilje til selvstendig vurdering og sagt nei. Konsekvensene av en slik regel for utvelgelsen av språk ville være svært uheldige, som rapporten også påpeker.

Dokumentert arbeidserfaring

Mange av informantene til rapporten, både tolker og fagpersoner i utdanningssystemet, har framhevet viktigheten av å ha praktisk erfaring som tolk for å kunne bli god i yrket. Ved innføring av dette kravet hadde man sikret at tolkene hadde erfaringsbasert kompetanse som tolk før de ble statsautoriserte. Opptakskravet om arbeidserfaring kunne eventuelt kombineres med et av de andre foreslåtte opptakskravene til formell kompetanse.

Dette er et krav Rettstolken slutter seg fullt og helt til.

Et slikt opptakskrav ville imidlertid være relativt ressurskrevende, da denne dokumentasjonen måtte vurderes for hver enkelt kandidat. Det vil også være ressurskrevende for tolker og deres oppdragsgivere å dokumentere, særlig ettersom fleste tolker jobber som frilansere.

Dette er en feilslutning. Både EU og andre, store, internasjonale organisasjoner krever dokumentert arbeidserfaring for å kunne gå opp til deres tester. Den internasjonale tolkeorganisasjonen AIIC har også et slikt krav.

Tolkene får sine forespørsler på epost, sms eller i kalender, og utbetalt lønn for oppdrag er også dokumentasjon. Det må være opp til IMDi å avgrense relevante oppdragsgivere og sette et minimum antall tolketimer per år i to år for å kunne melde seg opp til prøven. Dette er ikke vanskelig og burde også innføres som opptakskrav for bachelorgraden. Det vil kunne sikre at ikke personer som aldri har tolket melder seg opp til studiet eller til prøven, slik vi har mange eksempler på. Rapporten peker også på at mange ikke jobber som tolk selv om de har autorisasjon. Da er autorisering av disse en sløsing med ressurser.

IMDi må få større makt over utvelgelsen av språk

Rapporten beskriver systemet for utvelgelse av språk og frekvens for hvert språk. Nettopp dette har vært en stor frustrasjon for potensielle kandidater, som må vente i opptil fem år før deres språk kommer opp, hvis det da tilbys i det hele tatt.

Hvilke språk det skal avholdes autorisasjonsprøve i, blir bestemt av IMDi og OsloMet i samarbeid. IMDi kartlegger behovene for tolk i ulike språk og OsloMet har oversikt over tilgangen – eller eventuelt mangel på tilgang – til sensorer i ulike språk. Kriteriene for valg av språk til autorisasjonsprøvene er behov for tolker i et bestemt språk, tilpassing til tolkeutdanning, hvor lenge siden ble det eventuelt ble avhold autorisasjonsprøve tidligere og mulige «nye» språk for autorisasjon Autorisasjonsprøven blir vanligvis holdt i tre til seks språk hvert år. Noen språk har prøver om våren og andre om høsten. Administrasjonen har utarbeidet et årshjul som legger opp til et visst antall prøver i året.

Deretter beskriver rapporten NHHs system for utvelgelse av språk til autorisasjonsprøven i oversettelse, som kan tjene som mal for tolkeprøven:

En løsning er en plan som omfatter prøver i faste språk i tillegg til rullerende språk. NHH har utarbeidet en rullerende språkplan for språk de skal arrangere autorisasjonsprøve i for translatøreksamen. Hvert år er det fire faste språk og fem rullerende språk. De faste språkene er valgt på bakgrunn av at det er NHHs undervisningsspråk på sivilingeniørstudiet og masterstudier: Tysk, engelsk, fransk og spansk blir det avholdt prøver i årlig. For andre språk har de en ordning der potensielle kandidater kan melde sin interesse i å få prøven på sitt språk. Når et tilstrekkelig antall har meldt interesse, legges det en plan for prøvetidspunkt.

Tolkeloven legger opp til at uteksaminerte bachelorstudenter skal få tilbud om å ta autorisasjonsprøven i sitt språk innen tre år etter oppnådd bachelorgrad.

Dette medfører i praksis at det blir OsloMet som bestemmer hvilke språk det skal tilbys prøve i.

Forfatterne skriver:

Det er Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning ved OsloMetsom foretar valg av språk til bachelorprogrammet og vi kan anta at det er andre faktorer som har betydning for valg av språk til utdanningen enn for valg av språk til autorisasjonsordningen. Grunnlaget for å få tilstrekkelig antall studenter, tilgang på fagressurser og sensorer innenfor hvert språk, er blant faktorene vi antar medvirker til hvilke språk de tilbyr utdanning i. IMDi og de ansatte ved autorisasjonsordningen vil ikke lenger trenge å bruke tid og ressurser på å velge språk for denne gruppen: Formelt sett er det altså Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning som velger hvilke språk det vil bli tilbudt autorisasjonsprøve i for språkgruppe 1 (som er uteksaminserte bachelorstudenter).

Jevnlig fornyelse av autorisasjonen?

Rapporten drøfter også et krav mange av informantene har tatt til orde for, at autorisasjonen må fornyes med jevne mellomrom. Dette er en helt urealiserbar ønskedrøm slik systemet nå er, der institusjonen som er ansvarlig for prøven har svært begrenset kapasitet, både tallmessig og med hensyn til språk. Translatøreksamen/prøve i oversetting, som har eksistert siden 1978, har en langt høyere vanskelighetsgrad og ingen slike krav. Det hadde derfor vært bedre å heve kravene til bestått tolkeprøve, slik at man har bedre sikkerhet for at kandidatene faktisk kan det de prøves i og skal bruke i sin praksis. Jo lavere kravene er, jo større er sjansen for at tolker faller fra og velger andre yrkesveier, og at de som forblir ved sin lest, ikke vedlikeholder og videreutvikler sine ferdigheter og kunnskaper, fordi ambisjonsnivået er allerede i utgangspunktet ikke er særlig høyt. Skal det innføres krav om fornyelse av autorisasjonen, må det også arrangeres kurs der tolkene kan forberede og forbedre seg. Dette er også foreløpig bare en ønskedrøm.

Tolkeprøvens innhold

Skriftlig del

Innholdet i den skriftlige delen omfatter oppgaver på begge språk. Først en allmennspråklig del med 30 ord og uttrykk i sammenheng som skal oversettes og deretter en kort oversettelse. Den fagspråklige delen består av 40 ord og faguttrykk skal oversettes. Til slutt er det en flervalgdel om norske samfunnsforhold.

Rapporten drøfter vanskelighetene ved utvelgelsen av termer og tekster. Det er stor uenighet blant undersøkelsens informanter om alle tre deler av tolkeprøven og rapporten drøfter flere alternativer til dagens prøve.

Del 1 av denne prøven er en flervalgs realiaprøve om svenske samfunnsforhold, del 2 er svenske ord i kontekst og del 3 består av 20 ord og uttrykk i kontekst der kandidaten skal oversette begreper fra en svensk tekst til tolkespråket og 40 frittstående termer fra svensk til tolkespråket. Slik rapportforfatterne tenker seg denne prøven, vil den også bidra til å løsne OsloMets jerngrep om prøven, som mange tolker oppfatter som tildels irrelevant og tildels for upresis i f. eks. valg av såkalt entydige termer. Selv fikk jeg for eksempel krav, som ikke på neon måte kan sies å være entydig. Forfatterne skriver:

Et alternativ for den norske prøven kan være å involvere utdanningssektoren med kompetanse på språk og Tospråklighet, tolkeutdanningene om yrkesetikk, og instanser som representanter for NAV, politi, rettsvesen, utlendingsforvaltning, barnevern og helse for å uforme og kvalitetssikre en stor spørsmålsbank med sentrale ord og begreper. Man måtte da enes om hvor terskelen skal ligge for hvor spesialiserte spørsmålene bør være. En slik prosess vil kunne sikre spørsmålsrelevans og tilstrekkelig vanskelighetsgrad. Ulempen er at en slik prosess er svært ressurskrevende på kort sikt. Det vil innebære mye arbeid og mange involverte personer. Samtidig vil det være ressursbesparende på lengre sikt fordi prøven er ferdig utarbeidet, svarene er gitt og prøven vil være langt mindre tidkrevende å rette. Det vil også være nødvendig å holde ordbanken og begrepene oppdaterte.

Det alternativet som etter Rettstolkens syn best vil sikre likhet på alle språk og relevans til tolkeyrket, er å fornye den skriftlige delen etter mønster fra den svenske autorisasjonsprøven. Det er også rapportens anbefaling. Den tar imidlertid ikke stilling til om prøven bør inneholde en oversettelse. Det mener Rettstolken at den bør, en oversettelse vil vise om kandidaten behersker grammatikk og graden av nøyaktighet i begrepsbruken. Her støtter Rettstolken seg på det europeiske rettstolkprosjektet Qualitas, som også anbefaler en oversettelse som del av en tolkeprøve.

Den muntlige delen av prøven

Den muntlige delen av prøven består av en monolog, to dialoger og to spørsmål om tolkeetikk og tolketeknikk.

Monologene har vært kritisert fordi man i offentlig sektor sjelden eller aldri opplever at en av partene snakker svært lenge av gangen. Dette er Rettstolken uenig i, særlig i retten kan lengre sekvenser forekomme. Rapporten påpeker også behovet for å beherske notatteknikk, noe som bare kan testes ved en lengre monologtolking.

Simultantolking ble i undersøkelsen etterlyst av flere informanter, fordi denne tolkeformen blir mer og mer vanlig i retten, som er en stor oppdragsgiver for statsautoriserte tolker. Rapporten nevner også ISO 13611:2014 Community interpreting, som altså ikke gjelder konferansetolking, som i tillegg til ferdigheter med tolking både av dialog- og monolog- sekvenser innenfor konsekutiv tolking, også innlemmer prima vista- og simultantolking.

Prima vista er per i dag ikke del av tolkeprøven, selv om det er en metode tolker ofte må bruke, ikke bare i retten. Å kunne oversette muntlig fra et dokument uten unødig mumling, feilskjær og treghet er en nødvendig ferdighet. Forfatternes argument mot å innføre prima vista på tolkeprøven er at det per i dag bare er bacheorstudentene som har tilgang til kurs i prima vista.

Dette understreker bare Rettstolkens gjentatte argument om at tolker må tilbys frittstående kurs i teknikker de trenger, som simultantolking, prima vista og notatteknikk.

Fjerntolking, både via telefon og skjerm, blir stadig mer vanlig, men testes heller ikke. Forfatterne er heller ulne med hva de mener om dette:

Hvis prøven skal representere tolkenes hverdag, er det grunn til å vurdere å innføre et element med fjerntolking på prøven.

Rettstolken slutter seg til en anbefaling om å teste skjermtolking, men som del av den foreslåtte tilleggsprøven. Det er for mange systemer på markedet til at en prøve uten forutgående opplæring ville være reell eller rettferdig.

Konklusjoner

Rapporten anbefaler at autorisasjonsordningen oppretter en tilleggsprøve i simultantolking og prima vista for allerede autoriserte tolker.

Dette kan rettstolken bare slutte seg til, men er uenig i at prøven ikke også bør være emnespesifikk. Den bør også omfatte skjermtolking. I og med at alle tre tolkeformer er helt uomgjengelig nødvendige i retten, og at juss er svært stemoderlig behandlet både i grunnemnet, bachelorstudiet og autorisasjonsordningen, bør denne tilleggsprøven i hovedsak konsentrere seg om justissektoren. Det krever imidlertid at utdanningsinstitusjonene som tilbyr tolkekurs, per idag OsloMet og HVL, også tilbyr skreddersydde kurs i nettopp disse emnene og ferdighetene.

Prima vista for musikere

Bevilling som statsautorisert tolk

§ 3.Vilkårene for å få bevilling

Bevilling som statsautorisert tolk gis til den som har bestått slik prøving av kunnskaper og tolkeferdigheter som er fastsatt i disse forskriftene, og som har fylt 20 år og er myndig etter norske bestemmelser.

Før bevillingen gis, må kandidaten ha avgitt en skriftlig forsikring om å ville rette seg etter det som er eller blir bestemt om tolkevirksomheten m.v. i denne forskriften. Dersom bestemmelser gitt i eller i medhold av forskriftene overtres, kan bevillingen tilbakekalles.

I forslaget til den nye tolkeloven ligger det forslag om at IMDi skal behandle klager på tolker oppført i registeret. I høringsrunden stilte departementet spørsmål om høringsinstansene mente det burde opprettes et partssammensatt råd. En rekke instanser stilte seg positive til dette, blant annet IMDi, Norsk Tolkeforening, Utlendingsnemnda og UDI. Dette støttes av evalueringsrapporten.

I sin høringsuttalelse til tolkeloven skrev IMDi: En grundig behandling av slike saker ved at ulike aktører er involvert vil videre være av betydning for tolkenes tillit til IMDi. I tillegg vil det sikre at avgjørelsene er bredt forankret i fagmiljøet. IMDi mener derfor det vil være hensiktsmessig å opprette et utvalg/råd som behandler slike saker, som innehar både juridisk og tolkefaglig kompetanse.

Det IMDi ikke skrev, er at rådet må ta slike avgjørelser på grunnlag av konkrete bestemmelser som tolken må bryte for å bli fratatt sin bevilling. Slike finnes per i dag ikke, utover de snevre kravene i forskriften. Det etiske regelverket er for spinkelt og upresist til å utgjøre et slikt grunnlag og har heller ikke den nødvendige juridiske status. Det er i tillegg utdatert og ute av takt med kravene i f.eks. ISO 13611 Community interpreting og ISO 20220 Legal Interpreting. At det skal ta 25 år å utarbeide et reelt regelverk i tilknytning til forskriften er uforståelig. Det har vært argumentert med at tolkeloven må komme på plass før forskriften endres. Det er rett og slett ikke riktig. Her er det viljen eller forståelsen det skorter på.

Her er lenken til evalueringsrapporten: https://www.imdi.no/om-imdi/rapporter/2021/evaluering-av-autorisasjonsordningen-for-tolker/

Ikke glem seminaret om evalueringsrapporten, som arrangeres virtuelt av IMDi den 10. mars kl. 10-11 og er åpent for alle som er oppført i Nasjonalt tolkeregister. Seminaret skal legges ut på nettet i etterkant.

Her er lenken: https://teams.microsoft.com/l/meetup-join/19%3ameeting_OTQ2NTc2NTgtOWVmMC00M2VkLThlYWYtMDQyMWJkOTU5Zjg4%40thread.v2/0?context=%7b%22Tid%22%3a%2250e6d2e4-ffb8-4f7a-a745-3c974986c01f%22%2c%22Oid%22%3a%221c876e2b-e18a-4533-840c-edcfb23d87f3%22%2c%22IsBroadcastMeeting%22%3atrue%7d:

Lenke for å delta på webinaret: https://teams.microsoft.com/l/meetup-join/19%3ameeting_OTQ2NTc2NTgtOWVmMC00M2VkLThlYWYtMDQyMWJkOTU5Zjg4%40thread.v2/0?context=%7b%22Tid%22%3a%2250e6d2e4-ffb8-4f7a-a745-3c974986c01f%22%2c%22Oid%22%3a%221c876e2b-e18a-4533-840c-edcfb23d87f3%22%2c%22IsBroadcastMeeting%22%3atrue%7d

Arrangementside: Evaluering av autorisasjonsordningen for tolker | IMDi

Nytt glossar for veiterminologi, 27 språk, inkludert arabisk, kinesisk, persisk, vitnamesisk og ukrainsk

Kanskje ikke et glossar man får bruk for hver dag, men ved rettsaker i forbindelse med trafikkulykker og brudd på veitrafikkloven kan det være nyttig.

Her er en eksempelside:

https://www.piarc.org/es/actividades/Diccionario-Vial-Terminologia-Transporte-Carretera/Diccionario-Terminologia-Traduccion-Definicion-Busqueda-Termino

Krim-glossar fra University of South Africa: engelsk, afrikaans, isiZulu og sePedi

Her er en eksempelside

Glossar for Nord-Øst Nigeria

Translators without Borders har lagt ut et glossar for Nigeria på sine hjemmesider, med termer på engelsk, hausa, kanuri, fulfulde, shuwa arab med både latinske og arabiske bokstaver, bura pabir, marghi, waha, kibaku og mandara

Glossaret er ikke veldig avansert, men har noen termer som også kan være nyttige for tolker i Norge. Det er inndelt etter tema, og målgrupen er humanitært bistandspersonale og tolker i kriserammede områder i nordøst-Nigeria. Det fokuserer på beskyttelse, bolig, land- og eiendomsrettigheter og psykososialt helsevern, smittevern, sorg og begravelser. Glossaret oppdateres stadig.

Her er en eksempelside:

Og her er lenken: https://glossaries.translatorswb.org/nigeria/

Til sist, et glossar om LHGBTIQ som i Tolkebasen til UDI, PU og UNE har anbefalt. Det dekker språkene engelsk, fransk, tyrkisk, farsi og arabisk. Her er lenken: Glossary-PDF.pdf (oramrefugee.org)

Publisert 21.02.2021

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s