Tolking for politiet: brøyting, advokatvirksomhet og husvask – kvalifiserer alt dette? Vi kan misunne skrivetolker og direktetekstere

• 

• 

• 

Kilder: Folkebladet.no; Infobilde.no, Laws in texas.com

For en måned siden skrev jeg om Lime-saken og om «tolkebyrået» Aba Consulting, der eieren bl.a. brukte ansatte i brorens advokatbyrå, Rogstad, til å tolke. Rogstad brukte et påfallende høyt antall tolketimer, og brødrene fakturerte med gaffel. Et annet eksempel er Sibella AS, byrået som ikke har noen tolker ennå, men gjerne vil inn på markedet og eies av en mann som kombinerer brøyting, konsulenttjenester og tolking.

Denne gangen handler det om renhold, Sonia Renhold – og faren ved å bruke tolker som det ikke er noen kontroll med, uansett hvordan de hyres inn.

En mongolsk tolk, som først ble uttransportert og så varig utvist, ble nylig dømt til 11 måneders fengsel for å ha organisert omfattende svart renholdsvirksomhet etter at hun kom inn i Norge igjen på familiekvote. Ifølge Dagbladet jobbet damen for PU og kriminalpolitiet i over 100 saker frem til 2016, også i en sak mot en av hennes egne «ansatte» Denne tolken ble ofte oppringt direkte av politiet/PU.

Det er heller ikke lenge siden media skrev om tolken som aktivist (se blogginnlegget Når opphører taushetsplikten?). Dette er bare noen eksempler på uetisk og/eller kriminell atferd. I tillegg advarer PST år etter år om faren for at «tolker» driver flyktningespionasje. Dermed kan vi ser konturene av diverse fallgruver for det offentlige når tolketjenestene innhentes uten system og tilstrekkelig kontroll av hvem de får inn til taushetsbelagte oppdrag. PU har et samarbeid med UDI om en tolkekalender der tolkene er kvalitetssikret og sjekket. Tilsvarende løsninger brukes også av Oslo tingrett og Universitetssykehuset i Oslo. For tolkene har dette vært et stort fremskritt, og også brukerne gir uttrykk for at det fyller deres behov og at de har større kontroll på kvalitet, vandel og habilitet.

Nå er ingen av disse systemene vanntette. De bruker Norsk Tolkeregister som sin database, men tolkenes kvalifikasjoner i Tolkeregisteret er selektivt og dermed for dårlig dokumentert (se blogginlegget Tolkeregisteret undergraver rettssikkerheten… under fanen Eldre innlegg).

Hvordan blir vi kvitt uetiske tolker?

Det finnes, såvidt påstås, ikke noe system for å slette tolker fra registeret for uetisk eller uprofesjonell oppførsel, annet enn om de får en straffedom. Dermed er det etiske regelverket vi må love å respektere, en illusjon. Tolkeloven må ha en forskrift som regulerer sletting fra registeret for brudd på tolkens etiske og profesjonelle regler, og disse må oppdateres til å omfatte også tolkenes ansvar for et godt fysisk og psykososialt arbeidsmiljø – inkludert kabinmanerer.

Dette er et forsømt tema både i de etiske reglene og i tolkeundervisningen. Hverken IMDi eller domstolene har hittil vist særlig interesse for denne siden av sitt arbeidsgiveransvar. Boka Tolking i justissektoren har et eget kapittel om HMS og kabinmanerer.

Det største problemet er likevel alle de tolkene som ikke står i registeret, men flittig brukes i justissammenhenger likevel, som alle de ovenfor nevnte kvasitolkene.

En lenge bebudet tolkelov skulle bøte på dette ved å kreve at tolker som brukes i slike sammenhenger, må være «kvalifiserte», det vil si, være registrert i Registeret. Selv om tolker kan registreres der uten å ha noe som i noen andre profesjonelle sammenhenger ville kunne kalles bevis på sin faglige dyktighet og profesjonalitet, er det en sped begynnelse, bedre enn ingenting.

Når nå politiet nå må sette tolketjenestene ut på anbud, står selv dette skjøre, fremtidige vernet i fare. Det betyr at det er byråene som skal sørge for å få sjekket tolkenes vandel og ferdigheter. Det vil kanskje de mest seriøse byråene gjøre, men erfaringen viser at det er uklokt å stole blindt på byråer.

Dette er en sak som angår oss alle som tolker i justissektoren – i dag er det politiet, i morgen blir det andre etater. Markedet vil bli okkupert av store aktører som reduserer oss til kvasi-selvstendige arbeidstakere, der vi er prisgitt deres vilkår og må betale mer i trydgepremie for langt dårligere ytelser, og selv bekoste elektroniske regnskapssystemer. Og hvem skal sjekke habilitet og konfidensialitet, når tolker hyres gjennom mellomledd og sitter hjemme i stua eller på toget og tolker? Politidirektoratet bør opprette en tolkedatabase på linje med Oslo Tingrett, og DA bør kjenne sin besøkelsestid og gjøre likedan for de øvrige domstolene før også de blir tvunget til anbudsutsetting!

Direktetekste Trump/Biden? Verre enn å simultantolke! Eller… same, same but different?

Direkteteksterne i NRK gjorde en heroisk jobb under debatten, som jeg for moro skyld prøvde å simultantolke i ettertid. Hatten av! Mange av dem er også skrivetolker, og det gir tydeligvis et solid grunnlag. Men så har de også langt bedre utdannings- og arbeidsforhold enn vi språktolker har.

Loven krever at alle NRKs programmer skal tekstes for hørselshemmede, også direktesendte programmer. Hørselshemmede har også lovfestet krav på tegn- eller skrivetolk i bestemte sammenhenger, så NRK har et velkvalifisert korps å velge fra.

Det som før kaltes døvetolker, anses som et hjelpemiddel til funksjonshemmede, dermed er tilgangen bedre kvalitetssikret enn for språktolker.

Det finnes tre Bachelorstudier i tegnspråk/skrivetolking i Norge, alle med klasseromsundervisning og -øving, mot ett, nettbasert studium i språktolking, med minimal praktisk øving.

Tegn-/skrivetolkene har bare én arbeidsgiver, NAV, og byråer brukes overhodet ikke. Alle nye tolker må ha en bachelor i tegnspråktolking eller, for skrivetolker, skrivetolkutdanning. Noen er fast ansatt, de fleste er, som oss, frilansere, men mange har tidsbestemte kontrakter med et fast timetall i uka. Den andre siden av medaljen er at de tjener langt mindre enn oss, kr 300 per time og 50% for reisetid.

Mange av NRKs direktetekstere har skrivetolkutdanning. De er 10 fast ansatte og et knippe frilansere og ringevikarer. De jobber i 8-timers skift fra seks om morgenen til midnatt.

Lene Bilen var en av direkteteksterne under Trump/Biden-debatten. I tillegg til å være utdannet tegnspråk-/skrivetolk, har hun en bachelor i engelsk og Tolking i offentlig sektor.

— Det som slo meg da jeg tok tolking i offentlig sektor, var hvor svake norskkunnskapene blant studentene var, til tross for opptakskravene og opptaksprøven, sier Lene.

Da kan man jo spørre seg: Ville de kommet inn på tegnspråkstudiet med så svake språkkunnkaper?

Ved direkteteksting vises tekstingen umiddelbart på skjermen, ord for ord. Da kan det bli mange vanskelige valg, fordi det finnes strenge regler for hvor lange tekstlinjene kan være, og ulike bokstaver tar ulik plass. I motsetning til DA, utvikler NRK tekniske løsninger i samarbeid med brukerne, altså teksterne. De har i fellesskap utviklet sitt eget program for direkteteksting, fordi de kommersielle løsningene viste seg å være for dårlige.

Hear hear!

Programmet predikerer ord og uttrykk, men det har ingen oversetterfunksjon. Nå må også dansk og svensk direktetekstes, og teksterne lager egne, felles glossarer for emner som ofte kommer opp. Anders Tegnell, feks., har sin egen, voluminøse fil. (Om de også har en fanklubb, vites ikke. Han alene må da sysselsette en hel hær!)

Under valgdebatten i USA jobbet direkteteksterne tett med erfarne tekstere fra engelsk. Der de tidligere satt sammen og kunne konferere, sitter de nå av smittevernhensyn hver for seg, men bruker flere skjermer og kan chatte for å få tips fra kolleger.

Mye i deres jobb minner om vår. Same, same but different.

Det verste for en tolk, enten vi er språk-, tegn- eller skrivetolk, er avbrytelser og at folk snakker i munnen på hverandre. Trump/Biden må kunne kalles et crashkurs i tolking av avbrytelser.

Her er lenken til hele intervjuet, med teksting. Tekstingen er redigert for stavefeil o.l. i etterkant: https://tv.nrk.no/serie/presidentvalget-i-usa-2020/2020/NNFA50000120/avspiller

Publisert 11.10.2020