Når opphører taushetsplikten? Og når kan en tolk uttale seg om et tolkeoppdrag «som privatperson»?

Det korte svaret på begge spørsmål er ALDRI.

Tre personer ble knivstukket sent en kveld i Sarpsborg av en mann som må antas å være syk. Tre dager etter publiserer VG et intervju med en anonymisert person, som blir identifsert som tolk, både i overskriften, ingressen og i brødteksten. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/zGdLX4/tolk-om-drapssiktede-i-sarpsborg-han-endret-atferd

I intervjuet sier tolken: «– Da jeg først begynte å tolke for ham virket han grei. Men etter en stund endret han atferd. Han virket sint og irritert. Det var da jeg skjønte at det var noe som ikke stemte.»

Senere hevder hun imidlertid at hun bare tolket for ham én gang for seks år siden. Det er da jeg skjønner at det noe som ikke stemmer nå heller…

Hun forteller også at hun hilser på ham og spør hvordan det går når de møtes på gaten, og at hun lenge har vært bekymret for mannens helsetilstand. «– Jeg har prøvd å si ifra til personer som omgås og kjenner til ham om at han er syk og trenger hjelp. Jeg følte ikke at jeg var den rette personen som kunne si at han trengte hjelp, sier hun og understreker at hun uttaler seg som privatperson om dette,» skriver VG.

Tolken ble kraftig kritisert av kollegene Berit Nordhuus og Hilde Fiva Buzungu i Aftenposten i dag, og tolken er gitt plass til tilsvar nederst i samme artikkel. https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/70EjGK/det-er-rystende-at-en-tolk-bryter-taushetsplikten-buzungu-nordhuus

I sitt tilsvar hevder tolken at hun ikke har brutt taushetsplikten og siterer en løsrevet setning fra IMDis hjemmesider om tolkeetikk. Det står det at «(d)et norske lovverket inneholder ikke spesifikke bestemmelser om tolkens oppgave og taushetsplikt,» men hun unnlater behendig å sitere resten av samme avsnitt, som er en utfyllende forklaring på hva tolkens taushetsplikt er:

«Den forvaltningsmessige taushetsplikten, som gjennom bestemmelsene i forvaltningsloven gjøres gjeldende for alle som utfører tjeneste for et forvaltningsorgan, omfatter nemlig i h t Ot.prp. nr. 3 (1976-77) også sakkyndige og andre som utfører enkeltstående oppdrag for det offentlige, dvs. også tolkene. I sitt arbeid vil tolken i tillegg ofte bli berørt av bestemmelsene om taushetsplikt i flere særlover». 

At tolker ikke nevnes spesifikt i lovens ordlyd, betyr altså ikke at det ikke finnes bestemmelser om taushetsplikt i lovverket som også gjelder for tolker.

Hva er forvaltninhsmessig taushetsplikt?

Når en tolk tolker for det offentlige, er hun underlagt forvaltningsloven og dens bestemmelser om taushetsplikt. Det er det «den forvaltningsmessige taushetsplikten» betyr. I forvaltningslovens § 13 første ledd står det :

«Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten får vite om:

1. noens personlige forhold, eller
2. tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretnings forhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår.»

§ 13, tredje ledd har følgende bestemmelse:

«Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende har avsluttet tjenesten eller arbeidet.»

Vi får inderlig håpe et denne «tolken» ikke lenger arbeider som tolk. Hennes nesten utrolige mangel på kunnskap om tolkeetikk gjør henne fullstendig uskikket. For i tillegg til forvaltningslovens og særlovenes bestemmmelser om taushetsplikt, plikter tolker å følge IMDis etiske retningslinjer for tolker, søm drøftes inngående på de nettsidene tolken henviser til.

Om taushetsplikten står det i tolkens etiske retningslinjer at

Tolkens absolutte taushetsplikt betyr at
• taushetsplikten omfatter alle opplysninger tolken får kjennskap til i forbindelse med tolkeoppdraget
• taushetsplikten gjelder i forhold til «alle», også overordnede, kolleger og familie
• taushetsplikten gjelder også etter at tolken har sluttet i tjenesten.

Dette kan vanskelig misforstås. En tolk kan ikke snakke om et oppdrag «som privatperson», og slett ikke til pressen.

Tolkens synsing om brukeren

Så kan tolken hevde at hun ikke har sagt noe om innholdet i den tolkede samtalen for seks år siden, eller om hvilken institusjon hun tolket for. Det er ikke nok. Tolken skal ikke fortelle andre hvem hun har tolket for med mindre tolkingen foregikk i en åpen sammenheng, som for eksempel et foreldremøte eller en rettssak. Og tolken skal ikke synse til andre om brukeren, om han er «grei» eller «sint og irritert» eller karakterisere hans atferd overfor andre, selv ikke den andre samtaleparten i den tolkede samtalen. Tolken som person er ikke med i samtalen, hun er der som tolk.

Selvsagt vil hun ved sitt blotte nærvær påvirke samtalen, fordi en tolket samtale har en annen dynamikk enn en samtale der partene snakker samme språk. Tolkens personlighet og faglige dyktighet påvirker denne dynamikken, og det er tolkens ansvar å interferere minst mulig, la partene ha ansvaret for sin egen samtale, og ikke la sin oppfatning av sak eller person påvirke tolkingen eller komme til syne i kroppsspråk og tonefall. Taushetsplikten omfatter altså ikke bare hva som ble sagt og hvem som sa det, men også hvordan personene var og oppførte seg.

Taushetsplikten omfatter alle sider av den tolkede samtalen og er livsvarig.

Publisert 31.07.2020