I forrige blogg etterspurte jeg den eksterne evalueringen av tolkestudiet, som ble bebudet ferdig i januar.
Den er fortsatt ikke ferdig, og Rettstolken har (igjen) spurt instituttleder Hilde Arntsen om når den kommer. Vi venter i spenning!
Ingen SFU-søknad fra tolkeutdanningen
Sammen er vi faktisk noen jævler på forskningsbasert undervisning og innovative undervisningsmetoder
Professor ved tolkeutdanningen, Anne-Birgitta Nilsen i Khrono, februar 2022
Men det hjelper lite å være jævla god til å vasse, hvis man ikke kan svømme, og Instituttet har følgelig ikke sendt noen SFU-søknad.
Kanskje en av årsakene er at evalueringen ikke var så bra som instituttet hadde håpet? Det får vi kanskje vite når den kanskje kommer kanskje før sommeren… En annen grunn kan være at de ikke oppfyller kravet til vitenskapelig ansatte, se Rettstolken.com fra mars.
Ingen ny dekan for instituttet ennå
Det er i det hele tatt mange ikke-nyheter fra OsloMet denne måneden. Søknadsfristen til stillingen som dekan gikk ut i slutten av februar, så det er å vente at valget snart er tatt og at vinnerens navn offentliggjøres. Blant søkerne var sittende dekan Sara J. Paulson og professor Anna Birgitta Nilsen fra Institutt for tolking mv., men det var også eksterne søkere.
Forts. følger neste nr.
En ny trakasseringssak, med samme tolk, men denne gang ved OsloMet, viser behovet for skikkethetsvurdering av språktolker
Lesere av denne bloggen vil huske saken (se Rettstolken 30.mai 2021) om tolken som satte i gang en svertekampanje mot en kollega i forbindelse med oppnevning i en rettssak, og som ble så ille at lagdommeren så seg nødt til å refse tolken. Trakasseringen ble klaget inn til IMDi, som etter fire måneder kom frem til at dette var ikke deres bord, selv om tolkens atferd var et eklatant brudd på de etiske retningslinjene.
Nå er en annen sak med samme tolk oppstått i forbindelse med tolkestudiet ved OsloMet. Etter en gruppetime sendte tolken en epost til en østeuropeisk kollega, der hen først kritiserer kollegaens tolking og ordvalg (uten at noen har bedt hen om råd eller gitt hen en slik rolle), og så fortsetter hen (sitater i kursiv):
Grunnen til at jeg GIDDER å melde dette. er at jeg har begynt å endre oppfatning av deg.
Så er det en referanse til en påstand den trakasserte påstås å ha fremsatt. Innholdet i påstanden er irrelevant for vurderingen av tolkens språkbruk og rasistiske holdninger og nedsettende bemerkninger om tredjepersoner, som ikke hadde noe med dette å gjøre i det hele tatt:
Alle har fått tildelt seg en hjerne. Det går an å bruke den til å TENKE med! Uansett hva IDIOTER som XX måtte påstå…. (for det kan jo ikke ha vært noen andre, ikke engang teite, feite YY ville hatt fantasi til å påstå at …)
Men jeg skjønner jo at dere østeuropeere har en ganske annen organisasjonskultur enn vi har her. Jeg liker den IKKE – og mener at på det punktet er det DERE som må tilpasse dere OSS. Her er det IKKE greit å erklære LØGNER som sannheter – som Putin nå driver med når det gjelder krigen i Ukraina. Man forventes å ha en dialog som er SIVILISERT og basert på rimelighet og SANNHET.
Altså – du må forstå at den russiske/polske/østeuropeiske vanen med å «gjenta en løgn ofte nok, så blir det en sannhet» ikke aksepteres her.
Den russiske kollegaen ble overrasket og såret og publiserte eposten i gruppechatten på zoom, i håp om at OsloMet ville gripe fatt i en atferd som så klart bryter ikke bare med alminnelig folkeskikk og tolkens yrkesetiske regler, men også er en lovstridig, hatefull ytring.
Spesielt viktig er dette når det nå kommer en stor gruppe ukrainske tolkestudenter og tolker inn på OsloMet og deretter ut på markedet, så vi vil møte østeuropeere som nyutdannede kolleger i langt større grad enn før.
OsloMet har retningslinjer for konflikthåndtering, men de gjelder bare konflikter mellom ansatte. Grunnleggende prinsipper for konfliktløsning innebærer alltid at de faktiske forhold i saken blir undersøkt og at partene får fremført sin versjon av saken. Disse prinsippene er også nedfelt i OsloMets retningslinjer:
For å sikre god håndtering av konflikter er korrekt saksgang viktig. Når arbeidsgiver får beskjed om at det forekommer utilbørlig opptreden i enheten, skal leder aller først undersøke de faktiske forholdene i saken.
Kontradiksjon er partenes rett til å få komme med sine anførsler, og til å få imøtegå det motparter eller andre har anført i sakens anledning
https://ansatt.oslomet.no/retningslinjer-konflikthandtering
OsloMet behandlet denne saken etter personalhåndboka og innkalte til oppklaringsmøte, men dette regelverket har altså ikke har noen referanser til hva man gjør med konflikter mellom studenter eller studenters utilbørlige atferd. Saken ligger nå til vurdering høyere opp i systemet.
Saken viser med all ønskelig tydelighet det presserende behovet for å innføre skikkethetsvurdering i talespråkstudiet, trass i Kunnskapsdepartementets fromme ønsker om at tolkens etiske retningslinjer og IMDi er nok:
IMDi har plikt til å vurdere varsler som kommer inn om tolker som er oppført i Nasjonalt tolkeregister. Når det har kommet et varsel, har IMDi et konkret grunnlag for å vurdere om tolken har brutt kravene og kan også be om nødvendige opplysninger fra offentlige organer.
Rettstolken.com 25. februar 2020
Departementet vurderer at kravene og kontrollmekanismene som følger av tolkeloven er tilstrekkelige. På nåværende tidspunkt er det ikke aktuelt å gjøre endringer i kravene for å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister.
IMDI vurderer varslene, men henlegger dem erfaringsmessig konsekvent og de får ingen konsekvenser for innklagde. Klageren, derimot, blir sittende med uforrettet sak og fortsatt hetsing fra den som er innklaget, som kan le hele veien til neste oppdrag.
Men IMDi har ingenting med skikkethetsvurdering av studenter å gjøre, det er lærestedets ansvar. Så departementets svar er et hallo i luken, de svarer på noe Rettstolken ikke spurte om, men pytt pytt, det er da ikke så nøye, bare man slipper å involvere seg i preventiv konfliktløsning.
Vi får avvente OsloMets konklusjon i saken, men dersom hverken universitetet eller IMDi er i stand til å få på plass regelverk og prosedyrer for håndtering av slike saker, er vi tolker i realiteten rettsløse.
Grunnkurs i tolking på ukrainsk
Applaus til OsloMet som har hevet seg rundt og skaffet ekstra midler til å øke kapasiteten på grunnkurset i offentlig tolking.
Under sin pressekonferanse 18. mars anslo regjeringen at Norge vil ta imot 35 000 flyktninger fra Ukraina. Anslaget varierer stadig, men behovet for tolketjenester forventes å være stort fremover. Per i dag finnes det alt for få kvalifiserte tolker i Nasjonalt tolkeregister til å dekke tolkebehovet på ukrainsk.
OsloMet har derfor startet et ekstraordinært utdanningstilbud for tolker i ukrainsk. Studiet Innføring i tolking i offentlig sektor hadde søknadsfrist 31. mars og studiestart 6 mai. Det tas opp inntil to grupper á 15 studenter.
Et lite spørsmål er likevel betimelig: hvor skal de få alle disse ukrainsktalende kandidatene fra, som i tillegg har tilstrekkelige norskkunnskaper?
Bravo i alle fall! Måtte den økte kapasiteten ikke forsvinne når behovet for ukrainsk (forhåpentligvis) minskes fordi krigen tar slutt, for det er ikke bare på ukrainsk det mangler tolker. Det beste hadde vært om man benyttet anledningen til å øke kapasiteten på Høgskolen Vestlandet og få en bachelorudanning/flere grunnkurs også der.
Eller hvorfor ikke på en av fagskolene, som regjeringen nå satser stort på? De tilbyr 2-årige profesjonsutdanninger, og tolking ville passe utmerket til det. Det er et dokumentert stort ønske blant tolkene om flere kvalifiseringsmuligheter, både kortere og lengre løp.
Hansken er kastet!
Teknologien som drev moderniseringen av det kinesiske skriftspråket
Boka Kingdom of Characters av Jing Tsu beskriver hvordan den kinesiske studenten Zhou Houkun ved MIT hadde sett amerikanske skrivemaskin, der man kunne skrive alt fra avhandlinger til handlelister på mye kortere tid og mer leselig enn for hånd. Maskinskriving var et stort teknologisk fremskritt for USA og den engelskspråklige verden, etter hvert også for andre, store europeiske språk, som ga dem et forsprang i industri og handel. Men å designe en bærbar skrivemaskin for 4000 tegn var en formidabel oppgave, for der det latinske alfabetet har tegn for lyder, kan det det kinesiske sies å ha tegn for hvert ord.
I juli 2016 holdt Zhou et foredrag i Shanghai, der han viste fram sin nye skrivemaskin , der 4000 personer var samlet for å høre på ham.
Alle som bidro til å modernisere det kinesiske skriftspråket måtte vurdere om det fantes andre alfabeter som kunne brukes, f.eks. kyrillisk eller arabisk. Et annet problem var å gjengi intonasjonen, som på kinesisk er avgjørende for ordets betydning og dermed hvilket tegn som skal brukes. Jing Tsu bruker et eksempel fra en annen lingvist, som på engelsk går slik:
“Stone house poet Sir Shi was fond of lions and vowed to eat 10 lions,” the first line of a story reads in English. But merely Romanized, “without tone marks or indicators, however, it becomes a long string of monotonous gibberish: Shi shi shi shi shi shi, shi shi, shi shi shi shi.”
https://www.nytimes.com/2022/01/18/books/review/kingdom-of-characters-jing-tsu.html?campaign_id=69&emc=edit_bk_20220204&instance_id=52230&nl=books®i_id=80576806&segment_id=81718&te=1&user_id=e342daa6801c4ba78443937a1b0a674c
Over 100 år senere bidro Zhi Bingyi, som ble straffet under kulturrevolusjonen for å være en «reaksjonær, akademisk autoritet», til å gjengi kinesisk på en måte som er maskinlesbar, nullene og ett-tallene i den binære koden, fra fengselscellen sin. Han fikk ikke lov til å ha penn eller papir, så han testet hypotesen sin ved å skrive med en stjålet penn på en tekopp.
Språklige velmentheter – hvordan omskrivinger til klarspråk kan endre vår oppfatning av vår egen rolle i samfunnet
Statsspråk er en temmelig tørr tittel på en artig liten gratislefse, som man kan abonnere på eller lese på nettet. I nr 1.2022 har Helle Beer Urheim en artikkel om hvordan ordene vi bruker kan undergrave vår holdning til samfunnet og dermed også demokratiet.
Hun skriver:
Mange av oss som jobbar med klarspråk, legg stor vekt på å gjere det lettare for innbyggjarane å finne fram, forstå og få gjort det vi ventar at dei skal gjere. Leiarar i ulike verksemder ser at dei kan spare verksemda og brukarane for misforståingar. Sjølvsagt ser dei nytta av klarspråk. Det
Helle Beer Urheim
skulle berre mangle. Vi vil gjerne skrive så enkelt og forståeleg som mogleg.
Klarspråk gjer det lettare for dei med lite makt og dei med mykje makt å ytre seg og møtast som jambyrdige.
I mange tilfelle er jobben med å gjere tekst mindre tåkete og mindre tverr det viktigaste. Og det er klokt å ta bort den informasjonen brukaren ikkje treng der og då. Alle vert nøgde når ei
teneste er meir effektiv og brukaren får tak i det han skal ha.
Bruker er nærmest blitt et synonym for menneske. Men dersom vi, for å forenkle, kaller alle mennesker som samhandler med det offentlige for brukere, gjør vi dem til passive mottakere og definerer det offentlige som en tjenesteleverandør, ikke det viktigste navet i vårt samfunn. Norge som velferdssamfunn er avhengig av at vi har et effektivt og nøytralt embetsverk, pålitelige domstoler, og et politisk system som fungerer bedre enn i de fleste andre land.
Dersom vi skal fortsette å ha det sånn, må vi slutte å se på oss selv som brukere, for vi er mer enn det, vi er også medborgere. Og som medborgere kan og vil vi være med å påvirke samfunnet, gjennom valg, aksjoner, deltakelse i organisasjoner og aksjoner.
Som medborgere tar vi, direkte eller indirekte, ansvar for samfunnet vi lever i. Vi kan bygge og forsvare demokratiet, eller rive det ned, også gjennom hvordan vi snakker om det.
Urheim skriver videre:
Ein medborgar er ein person som kjenner seg og vert sett på som ein fullverdig og aktivt medlem av samfunnet. Medborgaren vil påverke, tek på seg plikter og krev rettane sine. Om medborgaren er vrang eller villig, kjem an på. Men han krev noko meir og vil ikkje la seg sluse glatt gjennom systemet.
Ei gruppe medborgarar som til dømes vil påverke utforminga av byen dei bur i, må kjenne til kva kommunen meiner med ord som fortetting, bymessig og universell utforming. Medborgaren som vil påverke, treng å lære meir og stille fleire spørsmål enn det brukaren må. Difor skal klarspråk ikkje berre tilpassast kvardagsspråket. Klarspråk skal òg gje folk dei omgrepa og orda dei treng for å verte høyrde.
Helle Beer Urheim
Rusbruker eller rusmisbruker? Løslatt eller servicebruker?
Bruker er et ord som har sneket seg inn overalt, med forskjellig hensikt. I rusomsorgen er det for å hindre stigmatisering, men et har den kanskje (?) utilsiktede konsekvens at vi ufarliggjør rusmisbruk. De aller fleste rusmidler, med unntak av alkohol, er forbudt, og diskusjonen går om hvor grensen for ulovlig besittelse skal gå. Men å bruke samme betegnelse på personer som inntar forbudte stoffer og slik bidrar til illegal omsetning i Norge, organisert kriminalitet og samfunnskollaps i land som Colombia og Afghanistan, og på personer som trenger tolk ved legebesøk, er ganske tilslørende og farlig.
I Storbritannia har denne tilsløringen av virkeligheten gått enda lengre: den tidligere lederen for fengselet Five Wells innførte retningslinjer som påla fengselsbetjentene å kalle innsatte for «residents», cellene deres for «rooms», og løslatte soningsfanger for «clients», eller «service users».
Den britiske innenriksministeren har nå pålagt fengselet å ende terminologi til det resten av fengselsvesenet bruker, f. eks. inmate for innsatt, prison leavers eller ex-offenders for løslatte soningsfanger.
Den melaninrike James Baldwin
De fleste har vel fått med seg debatten i media, akademia og politikken om om hva man kan og ikke kan si. Det gir seg noen underlige utslag, som f. eks. at tittelen på Raoul Pecks prisbelønte film I Am Not Your Negro om boken borgerrettighetsforkjemper James Baldwin ikke orket å fullføre, ville på politisk korrekt norsk måtte hete Jeg er ikke din melaninrike. Betegnende nok finnes det ingen oversettelse av tittelen på norsk så vidt jeg har kunnet google: uten neger i tittelen forsvinner hele den historiske klangbunnen til utsagnet og vi sitter igjen med vås. Filmen er et mesterstykke, det er også boken, som er å få kjøpt i norske bokhandler, og den er mer politisk relevant nå en noensinne.
Et besynderlig eksempel på velmenende sludder er Universitetet i Bristol, UK, som sendte ut retningslinjer for bruk av personlig pronomen i februar i år. Retningslinjene forklarer hvor viktig det er å bruke kjønnsnøytrale pronomen og at bruken av «de» i stedet for han/Hun, kan skape misforståelser. Her er universitets forslag til hvordan det kan gjøres:
The guidance links to a webpage from the LGBTA Wiki that explains the concept of ‘neopronouns’, which are «any set of singular third-person pronouns that are not officially recognised in the language they are used in, typically created with the intent of being gender-neutral pronoun set». (…)
It also urges staff to be proactive by «introducing pronoun introductions to regular conversations and meetings» in order to avoid misidentifying people.
In the list of examples is ‘Emojiself’ pronouns, which is described to staff as «a subcategory of nounself pronouns, which are pronouns that, instead of using letters, utilize emojis».
«These pronouns are not intended to be pronounced out loud and are only intended for online communication,» the webpage says. «In spoken conversation one may or may not use pronouns that are based on the emoji».
The list also discusses how noun-self pronouns are used by individuals who are ‘xenic’ – whose gender is not aligned to «the Western (!) human binary of gender alignments». The web page states as an example: «Someone who is catgender may use nya/nyan pronouns» (meaning ‘meow’ in Japanese). (Why Japanese???)
‘Catgender’ is described on the web page as «[feeling] an extremely strong connection to cats or other felines, either strongly identifying with them or simply wanting to incorporate them into their gender to better understand their identity».
Universitetet måtte trekke retningslinjene tilbake etter massive protester, også fra LGBTHI+-grupper, som lurte om dette var ment som satire.
Akk, nei, det var faktisk alvorlig ment.
Mjau.
Rettstolken 