Dessverre ble en kladd av denne bloggen publisert ved en feil i går. Her er den endelige versjonen.

OsloMet er et ambisiøst universitet. Det har gitt tolkestudiet en plassering og prestisje det ellers ikke ville hatt, men også begrenset den faglige tilnærmingen til faget og måten det undervises på. Som alle ambisiøse institusjoner, ønsker OsloMet også å ha monopol på sine områder der det er mulig, og tolkeutdanningen i talespråk var et slikt mulig felt, det fantes ingen konkurrenter. OM tilbyr også utdanning i tegnspråktolking, som en av flere universiteter. Nå ønsker OM å styrke sin posisjon til også å omfatte oversettelse.

Får å nå det målet, ønsker Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning å opprette en master i oversettelse, samtidig som de søker om å få midler til å etablere et Senter for fremragende utdanning, såkalt SFU, for både tolking og oversettelse.

Riktignok har OsloMet aldri hatt oversettelsestudier i sin portefølje, og riktignok er det Universitetet i Agder som har lengst og bredest erfaring med slike studietilbud, men det forhindrer ikke OsloMet fra å ville være SFU og å ønske å tilby en mastergrad på et fagområde de ikke har noen erfaring med. Men en ting av gangen.

Hva er en SFU?

Ifølge Nokut (https://www.nokut.no/sentre-for-fremragende-utdanning/om-sfu-ordningen/) er det overordnede målet med SFU-ordningen er å stimulere til utvikling av fremragende kvalitet i høyere utdanning. Ordningen gir utdanningsmiljøer ressurser til å videreutvikle sine studier, prøve ut innovative tilnærminger til undervisning og læring, og til å spre kunnskap og praksis som fører til økt kvalitet i høyre utdanning, både i og utenfor vertsinstitusjon. 

Et senter for fremragende utdanning utmerker seg på følgende måter: 

• tilby fremragende FoU-basert utdanning
• utvikle innovative måter å arbeide med FoU-basert utdanning på  
• inspirere til studentinvolvering og studenters eierskap til læring  
• utvikle og spre kunnskap og praksis knyttet til utforming av undervisning og læringsmiljø som fremmer læring 
• vurdere eget arbeid i sammenheng med internasjonal utvikling i høyere utdanning og innenfor eget fagfelt  

I invitasjonen til et nettmøte nå i januar for studentene ved tolkeutdanningen om planene for etableringen av et SFU, presenterte Gry Sagli, førsteamanuensis ved Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning, deres «foreløpige fokusområder», som vel må forstås som mål for senteret, slik:

• Studentinvolvering i forskning og utdanning
• Sterkere tilknytning mellom tegnspråk og talespråkstudier
• Satsing på kommunikasjon via tolk
• Utvikling av studier for oversettelse i tolking i offentlig sektor
• Videre satsing på teknologi i utdanningen

Møtet med studentene skulle handle om studentinvolvering og hvordan dette kunne oppnås. Det ble ikke snakket ett ord om «utvikling av studier for oversettelse i tolking i offentlig sektor», en setning så klumsete formulert at jeg måtte lese den et par ganger før jeg forsto hvorfor den er formulert nettopp slik: det skal ikke utvikles egne, selvstendige, generelle oversettelsesstudier, de skal integreres i tolking i offentlig sektor. Jeg har vært oversetter i over 30 år, men har litt vanskelig for å forstå hva forskjellen på sakprosaoversettelser generelt og sakprosaoversettelser i offentlig sektor skulle være. Men det ligger en logikk bak.

Gry Sagli forklarte logikken slik: Pandemien viste behovet for oversettelse av kommunikasjon fra myndighetene til mange språk, mange tolker oversetter allerede, da bør vi tilby undervisning.

Det hun ikke nevnte, er at en god del tolker som også oversetter, er statsautoriserte translatører, og det er der lista har ligget for oversettelse i offentlig sektor. Eller skal «innvandrerspråkene» avspises med lavere kvalitet? En slik lavere kvalitet har allerede ført til diverse disputter i pressen og i retten om tolkeoversatt materiale som ikke holder mål, bl.a. saken om den somaliskættede AP-politikeren Bashe Mussa fra mars 2018. Langt alvorligere var det i en større straffesak i Oslo der forsvaret påviste over 900 feil i kk-materiale oversatt av tolker hyrt inn av politiet, og politiet selv fant 400 feil i en ny gjennomgang oversettelsene.

Sagli hoppet også glatt bukk over et viktig premiss i både tolkeloven og i de etiske retningslinjene for tolker, som tolkeutdanningen selv har vært med på å utforme: tolker skal kun tolke, ikke oversette. Dette kommer klart til uttrykk bl.a. i tolkelovens § 6: Tittelen statsautorisert tolk skal ikke brukes ved skriftlige oversettelser, og grunnen forklares tydelig i på IMDi hjemmesider, sist oppdatert 17.01.2022:

Tolk eller oversetter?

IMDi er nasjonal fagmyndighet for tolking i offentlig sektor, men ikke for oversettelse. Tolking og oversettelse er ikke det samme.

(…)

Forskjellen mellom tolker og oversettere

Her snakker vi primært om tolker som tolker muntlig mellom to språk eller til og fra tegnspråk. Oversettelse er derimot å oversette tekst skriftlig fra ett språk til et annet.

Tolker snakker minst to språk og må i tillegg håndtere intense samtalesituasjoner og finne muntlige formuleringer raskt. Likevel er det ingen reelle krav til skriftlig språkkompetanse for å bli kvalifisert tolk.

Oversettere har tilgang til en rekke hjelpemidler som ordbøker, internett og avansert programvare mens de jobber. Oversettere har høy lesekompetanse og skriver veldig godt.

Det er gledelig at oversettelse nå endelig får den oppmerksomheten faget og profesjonen fortjener. Men det har ingenting med tolking i offentlig sektor å gjøre. Og er OsloMet den rette institusjonen til å være nasjonalt SFU for oversettelse?

La oss se på hvordan OM fyller disse kravene.

Det enkleste SFU-kravet først: studentinvolvering

På nettmøtet for studentene på begge tolkeutdanninger var temaet hvordan OM skal sikre studentinvolvering, som møtelederne beskrev som et ullent krav, og som de ønsket studentenes innspill til. Kanskje noe i siste liten, søknadsfristen er 20. april. Men som sagt, det er jo et ullent krav og egentlig bare et spørsmål om å legge inn de riktige formuleringene.

På møtet ble lite sagt om hva et SFU er eller hvordan OM mener de fyller kriteriene. Mange forslag ble lagt frem, og en del gjenspeilet nettopp mangelen på tilstrekkelig informasjon på forhånd om hva et SFU er. Et godt, men ikke spesielt innovativt forslag, var å la studentenes bacheloroppgaver inngå som del av forskningsprosjekter eller andres avhandlingsarbeid. Andre forslag var at senteret skulle være møteplass for tolker og oppdragsgivere, og at tolkeutdanningen er et sted studentene kan ta tilleggskurs i senere.

La oss håpe både OM og andre utdanningsinstitusjoner lærer og lytter, som et visst statsbærende parti bruker å si, etterutdanning i form av enkeltkurs har vært etterlyst av bl.a. Rettstolken gang på gang. Det er imidlertid ikke noe en trenger å opprette et SFU for å få til.

Krav om å tilby fremragende forskningsbasert utdanning og vurdering av eget arbeid i internasjonal sammenheng

Kravene til SFU-søknaden er satt opp av Diku (https://diku.no/programmer/utlysning-av-sentre-for-fremragende-utdanning-2022). Det sentrale aspektet ved vurdering av søknadene er utdanningsmiljøets dokumenterte styrke sammenlignet med andre miljøer innen samme fag-/emneområde, både på nasjonalt og internasjonalt nivå. Hvordan Senteret skal kunne dokumentere sin styrke i oversettelse er en gåte, all den tid de ikke har noen erfaring med oversettelse i det hele tatt og, såvidt det fremgår av offentlige kilder, og de altså bare har én person ved senteret som har forskningskompetanse i oversettelse. Her kan ikke tegnspråkutdanningen komme til unnsetning, siden den logisk nok ikke beskjeftiger seg med oversettelse overhodet, noe representanten for denne utdanningen flere ganger understreket på nettmøtet.

På tolkeområdet står det noe bedre til, og her kan nok det å ha innlemmet tegnspråkutdanningen vise seg som et strategisk klokt trekk. Det er på talespråktolkeområdet OsloMet selv har erfaring å vise til Likevel, men av tre doktoravhandlinger om tolking i offentlig sektor som er kommet i løpet av de siste årene, er det bare én av forfatterne ansatt ved senteret som ønsker å bli SFU, nemlig Randi Havnen (Sight translation – Safe translation? 2021). De to andre er Jessica P Hansen ved UIO/Høgskolen i Østfold (Video-mediated interpreting, UIO 2020), og Hilde Fiva Buzungu ved institutt for sosialfag ved fakultetet for samfunnsvitenskap ved OsloMet (The space between: Language discordant social work in Norway, 2021).

Disse avhandlingene vil bli kommentert i kommende utgaver av Rettstolken. Foreløpig får det holde med å si at det er ytterst skuffende at alle er på engelsk, men det er hverken OsloMets eller doktorandenes ansvar. Likevel, her er det mange tolker og studenter som burde være i målgruppen for forskningsformidling, som er effektivt utestengt.

Med bare tre tilknyttede personer med doktorgrad i tolking – hvordan skal OsloMet kunne tilby «fremragende FOU-basert utdanning» på et så tynt grunnlag?

OsloMet har etablert en forskningsgruppe for Tolking, språk og kommunikasjon som man må anta er i kjernen i arbeidet med søknaden om å bli anerkjent som SFU. Forskningsgruppens vitenskapelige ambisjon er nemlig «å bidra til nye innsikter om profesjonell kommunikasjon i samfunn som er preget av språklig mangfold. Formålet er å stimulere profesjonaliseringen av tolking og kommunikasjon i samfunnet.» I denne gruppen er alle tre forfatterne med, men dette holder ikke til å oppfylle kravet.

Det er også et tankekors at tolkeutdanningen har et svært lavt inntakskrav i språkferdighet, B2. Legeforeningen og andre profesjonsorganisasjoner har uttalt seg sterkt kritisk til at kravet for helsepersonale fra land utenfor EØS kun har B2-nivå som språkkrav for å kunne praktisere i Norge. Det er da ulogisk at OsloMet forsvarer B2 for tolker ved å kalle dette nivået «svært gode kunnskaper i språk», når tolken ikke bare skal kunne beherske kommunikasjon og faguttrykk i bl.a. medisin og juss på ett språk, men på to, en åpenbart mer krevende øvelse enn å kommunisere på ett. Og, i motsetning til både leger og oversettere, har tolken ofte bare en brøkdel av et sekund til å finne riktig term eller uttrykk på.

OsloMet, kan, om de vil, høyne språkkravene: Universitets- og høyskoleloven § 3-6 femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette spesielle opptakskrav i forskrift når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør det nødvendig. Utdanningsinstitusjoner som ønsker å innføre spesielle opptakskrav for lavere grad, må i dag søke Kunnskapsdepartementet. (…) Spesielle opptakskrav er fastsatt i tilfeller der studiet forutsetter særlige kunnskaper eller ferdigheter. Spesielle opptakskrav er også ment å være et virkemiddel for å sikre høyere inntakskvalitet på nye studenter.

Så lenge OsloMet velger å ikke gjøre det, vil det er en enda mer krevende øvelse å tilby «fremragende, forskningsbasert undervisning» i tolking på et slikt språklig tynt grunnlag.

Utvikle og spre kunnskap og praksis knyttet til utforming av undervisning og læringsmiljø som fremmer læring  og vurdere eget arbeid i sammenheng med internasjonal utvikling i høyere utdanning og innenfor eget fagfelt.

Her har Institutt for tolking forsøkt å posisjonere seg ved flittig deltakelse på internasjonale konferanser om tolking i offentlig sektor og publisering i internasjonale fagblad. Instituttet har også vært med i et Erasumus+ prosjekt kalt TRAMIG, (Training newly arrived migrants for community interpreting and intercultural mediation), sammen med helsemyndigheter og universiteter i Italia, Slovenia og Hellas. I god norsk bistandsstil skulle tolkeutdanningen, skriver de selv, presentere «den norske modellen» for tolkeutdanning.

Prosjektet hadde som formål å «bidra til en vellykket integrering av migranter» ved lære opp nyankomne flyktninger uten kunnskaper i vertslandets språk til å bli, ikke bare interkulturelle «mediators» og tolker i helsesektoren, men tolkelærere og «assessors of interpreters» i samme slengen.

Og hva har dette med SFU å gjøre? Jo, det forteller oss hva OsloMet mener med å «utvikle og spre kunnskap».

Nyankomne flyktninger altså, Tolkelærere!

Prosjektet har utgitt en bok, Teacher Education for Community Interpreting and Intercultural Mediation, med bidrag fra alle organisasjonene som deltar. Boka er ment som et hjelpemiddel for dem som skal lære opp tolkelærerne.

Representanter for den norske tolkeutdanningen var Hanne Skaaden, nå prodekan/professor ved OM, og Skaaden og hennes kollega, førsteamanuensis Tatjana Radanovic Felberg, som begge er med i den ovennevnte forskningsgruppen for tolking som arbeider med SFU-søknaden. Damene har skrevet to kapitler i læreboka om hvordan opplæringen av tolkelærerne skal skje. Kapitlene gir grunn til å stusse. Det er ingen problematisering av opptakskrav og terminologiarbeid, eller hvordan slike problemer kunne løses i prosjektet, eller hvordan man ser for seg at nyankomne migranter som, og det innrømmer prosjektet glatt, «mest sannsynlig ikke kjenner vertslandets språk».

Dette er desto mer graverende, ettersom det heller ikke er noen problematisering av hvorfor man skal skolere nyankomne migranter til å bli tolker og tolkelærere. Jeg klarte ikke å finne noen begrunnelse for at dette er målgruppen, annet enn at det er et integrerings- og sysselsettingstiltak, mer enn et tiltak for å skaffe Europa bedre tolker i offentlig sektor. I utgangspunktet kan denne selekteringen se ut som en grov undervurdering av kunnskaps- og språkkunnskapene en kontakttolk må ha (se Rettstolken 21. mars 2021).

Hvis dette er det Senteret for tolkeutdanning mener med «fremragende, forskningsbasert utdanning», som de skal «utvikle og spre», er det bare å fortsette å gremmes.

Tolkeutdanningen ved OsloMet spilte en fremtredende rolle i prosjektet, som også skulle utarbeide et forslag til en yrkesstandard og en standard for fagutdanningen til «intercultural mediators» og tolker i helsesektoren.

Det finnes allerede tre standarder tolking: Community Interpreting (ISO 13611:2014), Interpreting Services I(SO 18841:2018), og Legal Interpreting (ISO 20228:2019). OsloMet har ikke bidratt til eller vært involvert i noen av dem.

Det hadde vært interessant å vite hvor dette arbeidet står om tolkeutdanningen ved OsloMet fortsatt er med. En rask ringerunde til enkelte relevante institusjoner avslører at ingen har hørt om standard-prosjektet. Det ligger vel i samme skuff som arbeidet med å innføre skikkethetskrav i talespråkutdanningen (se Rettstolken 3. januar 2020).

Senteret for tolkings neste, store prosjekt: master i oversettelse.

Oversettelse ble plutselig et høyaktuelt tema under pandemien, også i beredskapssammenheng. IMDi hyrte derfor inn den tidligere læreren og nåværende leder for Statsautoriserte Translatørers Forening, og student ved tolkeutdanningen på osloMet, Bård Andreas Skjeggestad, til å skrive en utredning om behovet for å gjøre IMDi til nasjonal fagmyndighet for oversettelse. Det ble ikke nedsatt noen utredningsgruppe, og selv om Skjeggestad sikkert har kontaktet mange relevante instanser i forbindelse med utredningen, er denne fremgangsmåten ganske underlig. Normalt brukes en komité av flere faglige representanter når det skal lages slike utredninger som legges til grunn i en fagpolitisk og forvaltningsmessig viktig beslutning, som påvirker statsbudsjettet. Utredningen er, ifølge Skjeggestad, sendt til Arbeids- og inkluderingsdepartementet, men er ingen ingen sted å finne på hverken departementets eller IMDis hjemmesider, og søknader om innsyn er avslått, trass i at det ikke er noen grunn til at den skulle være unntatt offentlighet.

Som det har vært påpekt i andre media, ble det under Solberg-regjeringen vedtatt en endring i Offentlighetsloven, som nå gir adgang til å unnta såkalte interne dokumenter fra offentlighet, noe som omfatter visse dokumenter som er utarbeidet for et forvaltningsorgans ”interne saksforberedelse”. 

Det er nettopp det som er skjedd med Skjeggestads rapport, den er klassifissert som «intern». Dette er en rapport som, helt uavhengig av Skjeggestads kunnskaper og integritet, vil utgjøre et særdeles tynt grunnlag for en beslutning som vil fremkomme som en post på statsbudsjettet allerede i 2023, all den tid ingen andre har kunnet komme med formelle og offentlig tilgjengelige innspill.

Det er neppe noen tilfeldighet at OsloMet nå skynder seg å søke om både status som SFU og lufter en master i oversettelse, for mellom OsloMet og Imdi må de sies å kunne foreligge et Krohns syndrom.

IMDis planer ble selvfølgelig ikke nevnt på nettmøtet med studentene.

Representantene for Senteret var derimot nøye med å understreke, ikke bare én, men hele tre ganger, at deres mastergrad i oversettelse «ikke skal konkurrere med andre, altså». Les: med Universitetet i Agder.

Nei vel, men da kan man lure på hva det er de har tenkt å tilby som er vesensforskjellig fra utdanningen ved UiA.

Hva skal til for å kunne tilby en master?

I forskriften om kvalitet etc. i høyere utdanning står det:

Mastergradsstudiet skal ha et bredt og stabilt fagmiljø som består av tilstrekkelig antall ansatte med høy faglig kompetanse innenfor utdanning, forskning eller kunstnerisk utviklingsarbeid og faglig utviklingsarbeid innenfor studietilbudet. Fagmiljøet skal dekke fag og emner som studietilbudet består av. De ansatte i fagmiljøet skal ha relevant kompetanse. Fagmiljøet skal kunne vise til dokumenterte resultater på høyt nivå og resultater fra samarbeid med andre fagmiljøer nasjonalt og internasjonalt.

Et slikt fagmiljø i oversettelse er det bare UiA som har.

UiA har hittil tilbudt en bachelor i oversettelse, som fases ut neste år og erstattes av en master, som startet opp i 2021. I 2021 ble masteren tilbudt i språkene engelsk, polsk og tysk.

Dersom OsloMet skulle klare å trylle frem et stabilt og kompetent fagmiljø og opprette en master i oversettelse som ikke skal konkurrere med UiA, må de enten velge andre språk eller en annen innretning på studiet.

Språk først. Har OsloMet et stabilt og kompetent fagmiljø i fremmedspråk, som de kunne hente lærerkrefter fra?

Uten å påstå et dette er uttømmende, viser søk på språkstudier at det er mange tilbud i engelsk, fransk tysk og spansk, noe færre i italiensk, russisk og kinesisk, to i arabisk, japansk og kinesisk, og bare ett tilbud i hver av språkene polsk, hindi, persisk, tyrkisk, tsjekkisk og serbisk/kroatisk.

Det eneste rene språktilbudet ved OsloMet er i norsk som andrespråk.

Det er dermed ganske ambisiøst å planlegge et masterstudium på et felt de overhodet ikke har noe fagmiljø for, hverken språklig eller faglig. Og hva skal de gjøre med alle språkene der det ikke finnes utdanning i Norge? Bruke tolker? Vel er det mange tolkekolleger som har høyere utdanning fra sine hjemland, men det blir interessant å se hva OsloMet tenker å gjøre, dersom de ikke skal konkurrere med UiA på språk. På urdu, somali og lignende store, såkalt «eksotiske» språk, kan det nok finnes en liten håndfull kvalifiserte personer, men hva med språk med langt mindre utbredelse både internasjonalt og i Norge, der det allerede i tolkeundervisningen har vist seg vanskelig å finne kvalifiserte lærekrefter. Translatøreksamen ve NHH i Bergen har samme problem – svært begrenset tilgang på sensorer med tilstrekkelig god kompetanse på både norsk og små (i norsk sammenheng) fremmedspråk. Et eksempel er thai, der en god kollega ble tilbudt å være sin egen sensor ved translatøreksamen, hun var den eneste som var kompetent.

Den andre måten masterstudiet ved OsloMet kan la være å konkurrere med UiA på, er innretning

Som møtelederne på studentmøtet påpekte, ønsker de å tilby kurs i oversettelse for offentlig sektor. Hva dette betyr, er en gåte. Det er ikke lett å se forskjell på oversettelse slik det har vært praktisert og undervist til nå, og oversettelse rettet mot «offentlig sektor». Departementer og andre nasjonale og lokale myndighetsorganer har lenge vært blant oversetternes faste kunder, slik at kundene er de samme, men målgruppen kan være noe annerledes, fordi språkkretsen har vært snevrere, jfr alle språkene i nasjonale og lokale myndigheters koronainformasjon.

Tradisjonelt har oversettelse vært undervist i kun én språkretning, men dette prinsippet er under sterkt press intrenasjonalt.

Likevel blir dette ytterligere en gordisk knute for OsloMet, all den tid oversettelsen i det en må anta er deres forståelse av hva offentlig sektor er, nødvendigvis vil innebære oversettelse til fremmedspråkene. Hvor skal de få lærerkrefter fra til å oppfylle de svært strenge kravene til fast ansatt kompetanse fot å kunne etablere en master, bl.a. det tallmessige forholdet lærer/student og lærerkreftenes kompetanse og forskningsbakgrunn?

Det er mulig at OsloMet sikter seg inn på minoritetsspråkene i Norge som den nye språkloven omhandler, f.eks. samisk og romanés. At samisk etterhvert kommer inn under tolkeloven, kan peke i den retning, universitetet har alltid vært eksepsjonelt dyktig til å lukte seg frem til nye markeder, eventuelt skape dem der de ikke finnes.

Apropos nye markeder og forhåpentligvis nye aktører på tolkesektoren, les Åse Johnsens kronikk om konsekvensene av den nye tolkeloven i Khrono 12. januar 2022: https://khrono.no/ny-tolkelov-et-skritt-naermere-fullverdig-profesjon/649252, og Hilde Fiva Buzungos kommentar i dag 16. januar samme sted: https://khrono.no/hvis-svaret-alltid-er-mere-penger-er-det-mulig-vi-stiller-feil-sporsmal/652567

Dette ble en lang og kanskje litt tørr blogg.

For litt lettere lektyre, les denne strålende boka om en rettstolk i Den Haag. Nedenfor har jeg gjengitt et utdrag av anmeldelsen i The New York Times.

Katie Kitamura Translates the Untranslatable

By Catherine Lacey

• Published July 20, 2021Updated Nov. 30, 2021

[ This is one of the Book Review’s 10 Best Books of 2021. See the full list. ]

INTIMACIES
By Katie Kitamura

Early in Katie Kitamura’s fourth novel, “Intimacies,” the unnamed narrator recalls watching three street cleaners in The Hague “carefully extracting cigarette butts from between the cracks of the cobbled road, one by one by one … despite the fact that there were several well-placed public ashtrays on that stretch of street alone.” The sight of these immigrant men laboring with their “elephantine vacuum” exemplifies how “the docile surface of the city concealed a more complex and contradictory nature,” and how the “veneer of civility was constantly giving way, in places it was barely there at all.”

On first read this scene demonstrates the narrator’s quiet, observational mood, as she’s just left New York after her father’s death and “had begun looking for something, although I didn’t know exactly what,” but on reflection it pierces several thematic layers, and sets expectations. In this interpersonal thriller, Dutch methods of urban trash removal are rendered in greater detail than our heroine’s nearly absent back story. Character motivation and development are less important here than the systems within which those characters live.

As a court translator for an unspecified international entity, the narrator is tasked with intimately vanishing into the voices and stories of the “plethora of war criminals in our midst.” In her words, “it was the job of the interpreter not simply to state or perform but to repeat the unspeakable,” though she later wonders if translating the details of those atrocities caused them “to recede further and further into some state of unreality.” She eventually begins to see her colleagues as “marked by alarming fissures, levels of dissociation that I did not think could be sustainable.”

As another interpreter, Amina, relates an accusation against a former militia leader, she reflexively slips into “a voice of cold disapproval, as if she were a wife scolding a husband for some small domestic failing.” The unrepentant man on trial, offended by her tone, levies an intimate and intimidating look upon her. “Don’t shoot the messenger, she almost added, before remembering that this was precisely the kind of thing the accused did, it might even have been on the list of crimes, actually shooting the messenger. Although she knew there was nothing the man could do to her, she could not deny that she was afraid, he was a man who inspired fear, even while sitting immobile he radiated power.”

Kitamura’s prose elegantly breaks grammatical convention: Commas hitch complete thoughts together, quotation marks are eschewed and ancillary characters often interrupt the narration midsentence, without punctuation. This style mirrors the book’s concern with the bleeding lines between intimacies — especially between the sincere and the coercive — while Kitamura’s immense talent smooths the seams. Even in complex court scenes when the voices of interpreters, witnesses, lawyers and judges commingle, nothing is lost in her sleek and satisfying syntax.

The lawyer’s appearance in our narrator’s personal and professional lives is one of many serendipities, a web of intimacies that scaffold the book: connections of violence, omission, infidelity or even the brief exposure of an overheard conversation. Intimate, intimacy and intimacies appear repeatedly in the prose, almost annoyingly so, yet synonyms are inadequate; intimacy is the structuring principle of “Intimacies” and no other word quite captures her meaning.

One of the most potent scenes in the novel comes when a young woman testifies to seeing her family slain by the former president’s militia. When a lawyer asks why she fled her hiding place to witness this horror, the woman pauses, so the interpreter pauses. “Because I wanted to protect my family,” she says. “How did you hope to protect your family?” the lawyer asks. “With my body. It is small and it does not look like much but it can stop a bullet.” As the narrator translates she cannot help looking at the former president, “who had no need for these layers of interpretation. Who sat bolt upright and did not move, and whose gaze was trained with utmost attention and care upon the witness.”

Reading, too, can be a deeply interpretive act, and a novel like this one offers the reader much to work with, raising a chorus of harmonic questions rather than squealing a single answer. Contemporary American novels too often deliver pre-solved moral quandaries and obvious enemies in service to our cultural craving for ethical perfection — the correct word, the right behavior, the sole and righteous position on myriad complex issues.

The sinister man on trial “is petty and vain but he understands the depths of human behavior. The places where ordinary people do not go. That gives him a great deal of power, even when he is confined to a cell.” Kitamura’s work also contains a keen understanding of human behavior, one that reaches far beyond the pages of this brief and arresting book; she travels to places that ordinary writers cannot go.

Publisert 17.01.2022