I forbindelse med at tolkeloven trer i kraft over nyttår, skal det skrives en kommentarutgave. Den føres i pennen av Assia Chelaghma, arabisk tolk, jusstudent og markedsføringsansvarlig i Mino.Jur., og Jon Christian Fløysvik Nordrum, førsteamanuensis ved Institutt for offentlig rett, Det juridiske fakultet, UiO. Nordrum bl.a. prosjektleder for satsingen på klart juridisk språk.

– Vi legger opp til en tradisjonell juridisk kommentarutgave – som er en etablert sjanger, svarer Nordrum på Rettstolkens epost. – Det innebærer at det vil først og fremst være en presentasjon og tolking av relevante rettskilder. Vi vil trolig også si noe om etikk og da særlig forholdet til regelverket. Det er ikke stort rom innenfor denne sjangeren til kritisk å drøfte lovens svakheter, men det kan være at noen svakheter kan bli kommentert, særlig dersom det gir opphav til tolkningstvil eller gir dårlig sammenheng i regelverket. Vi er definitivt på planleggingsstadiet. og vil for alvor ta løs på oppgaven i februar. Det er Assia som vil skrive det meste.

Gamle Asker og Bærum tinghus i Sandvika skal flytte i brakker, og deretter flytte i nytt tinghus. Hvordan blir tolkekabinene?

Tinghuset er en ombygging av den tidligere politistasjonen i Sandvika. Bygget sto ferdig i 2011. Nå er det på tide med en modernisering – men i stedet skal tingretten tilbringe tre år i brakker bak politihuset. Hvordan det blir med tolkekabiner? Tja….

Rettstolken sendte følgende spørsmål til TRAB:

Når nå TRAB flytter i brakker over jul, blir det åpenbart svært vanskelige arbeidsforhold for alle, også tolkene.

I forbindelse med en post på min blogg Rettstolken.com, (lenke nedenfor) som har rettstolker som målgruppe og et stort antall lesere, ville det være interessant å få vite hvordan tinghusadministrasjonen tenker å løse problemene med å få plass til tolker. Svært mange av sakene krever enten konsekutivtolking, som er et mindre plassproblem, men er tidkrevende, eller simultantolking, som fordrer en avsondret kabin med god utsikt til rettslokalet, alternativt egnet rom med tilstrekkelig plass og ventilasjon, for skjermtolking.

Tenker man å bruke andre rettssteder i større grad for å avlaste presset? Og har man tanker om å konsultere teknisk kyndige tolker, slik at arbeidssituasjonen blir den etter forholdene best mulige? Jeg vedlegger noen bilder fra en av kabinene i eksisterende tinghus som eksempel på tabber som lett kunne vært unngått, og som betyr mye for oss.

Videre lurer jeg på hvilke planer, om noen, man har for oppgradering/oppussing av tinghuset under anleggsperioden i Sandvika, i Budstikka oppgitt til 3 år. Tinghuset ble, etter det jeg kan lese meg til, pusset opp da det overtok lokalene til den gamle politistasjonen i 2011. Det er vel å forvente at etter 10 år, pluss 3 år uten bruk, men med mye anleggsstøv etc., vil det bli nødvendig med mer enn en grundig rengjøring og rensing av f eks ventilasjonsanlegg.

Flyttingen skyldes omfattende anleggsvirksomhet i Sandvika Øst, og støyen gjør det umulig å opprettholde driften i Sandvika.

Sorenskriver Kristine Ramm svarte på rekordtid:

Vi legger stor vekt på å sikre gode arbeidsforhold for alle aktører og besøkende i det midlertidige tinghusbygget. Det vil bli bygget nye tolkebokser i noen av rettssalene, og vi vil flytte med oss enkelte tolkebokser fra våre nåværende lokaler. Etter det vi har fått opplyst, vil ventilasjonsforholdene i modulbygget tilfredsstille den nyeste TEK-standarden.

Det er ikke avklart hvor vi skal være etter 2025. Domstoladministrasjonen skal lyse ut en anbudskonkurranse. De lokalene som vi da skal inn i, vil bli bygget i henhold til romprogram og spesifikasjoner som Domstoladministrasjonen har utarbeidet. Det vil også gjelde for tolkerom.

I vårt videre arbeid vil vi ta med oss erfaringer fra våre nåværende lokaler, blant annet når det gjelder arbeidsforhold for tolkene. Det er derfor fint å få tilbakemeldinger.

Så nå venter Rettstolken bare på å få DAs spesifikasjoner for innebygde tolkekabiner – mon tro om de samsvarer med ISO 2603 Fixed Booths? Det er lov å håpe…

Tredobbelt salær for dysleksi? Blind advokat krever normale satser og finner andre løsninger

En advokat med dysleksi har krevd 118 timer for medgått tid i en straffesak – tingretten og senere lagmannsretten tilkjente han 40 timer. Nå har advokaten anket til Høyesterett, fordi han mener det er diskriminerende at retten ikke har tatt hensyn til hans diagnose i vurderingen av hva som er «rimelig og nødvendig» etter salærforskriften. Dette er en likebehandling som indirekte innebærer diskriminering av en person med funksjonsnedsettelser, hevder advokaten.

Denne advokaten vil nok ikke få mange oppdrag i privat sektor – få er villige til å betale tre ganger så mye for en ordinær jobb. Det er heller ikke domstolene villige til, men saken reiser kompliserte, prinsipielle spørsmål. Advokatbladet hadde i oktober 2020 et intervju med en blind advokatfullmektig, Lotte Tvedt, som jobber for Regjeringsadvokaten. Der har hun vært med i 26 hovedforhandlinger i Norge, og i saker for både ETFA- og EU-domstolen.

For henne er ikke lesehastigheten noe problem, hun bruker syntetisk tale.

– Når jeg skal lese lange tekster, bruker jeg alltid syntetisk tale. Da kan jeg øke hastigheten og dermed lese mye raskere enn hva en vanlig svartskrift-leser gjør. Skal jeg finlese noe, leser jeg derimot alltid punktskrift. Det er mitt skriftspråk, og man ser teksten helt annerledes når man har den fysisk foran seg. Når den tilpasningen er på plass, er hverdagen min på mange måter ganske lik alle andres, forteller Tvedt.

Kanskje noe også for den dyslektiske advokaten?

Nyanser i engelsk for et utrent øre

Debatten «raser» i bl.a. Khrono om bruken av engelsk i akademia, delvis fordi den nye språkloven, som trer i kraft neste år, skal styrke de lovfestede kravet til institusjonene om å styrke og utvikle det norske fagspråket. Korrekturlesere river seg i håret over ubehjelpelig engelsk i bachelor- og masteroppgaver, mens avisene er fulle av elementær stave- og grammatikkfeil – på norsk. Skrekk og gru! Men her er noe til ettertanke for alle som mener de er Severin Suveren på engelsk.

Some Hear Grammar Don’ts. I Hear the Future of English.

NYT Nov. 2, 2021

By John McWhorter

It may seem from some of my recent newsletters — championing “they” as a singular pronoun and “me” as a subject pronoun — that there’s something about being a linguist that makes one strangely permissive about what language is supposed to be like.

And there is. Before technology existed to stay underwater long enough to watch undersea creatures in their natural habitat, illustrations of sea life might show the creatures sprawled out around a tableau of the seaside. A linguist feels like someone who gets to hang around underwater watching those creatures party, while everybody else settles for seeing a few specimens that wash up on the shore.

For example, because English doesn’t have the long lists of endings that some languages have, it can seem as if our language’s grammar is kind of dull. But there’s so much that we just aren’t trained to see. In Cantonese, for example, there are lots of particles that you place at the end of a sentence to convey countless degrees of sentiment. “Nei hai gam jat faan uk kei?” means just “You’re returning home today?” But “Nei hai gam jat faan uk kei gaa?” can lend a note of displeasure, as in “You’re returning home today? Seriously?”

English doesn’t have as much as Cantonese by way of particles like this. But think about what the “be” in “Don’t be telling me you can’t make it” means — that same skeptical note. Similar is “go and” if we say, for example, “Now he’s going to go and shut it all down.” It conveys disapproval of what’s about to happen, even though by itself “go and” means no such thing (nor does “be”). In terms of marking the passive, the way we’re taught is with forms of “be”: “He was included.” But what about the one with “get”? “He got hurt,” “He got laid off,” “He got hit.” English has a neutral passive — and a special passive that you use for something negative or unexpected. Note how saying, “In the battle he was hurt” sounds more clinical and less real than saying that “he got hurt,” because “be” elides that getting hurt was something bad that came as a surprise.

I also hear English as having all kinds of coded ways to throw shade, of a kind that learners could be taught just as carefully as they are taught something as straightforward as putting an “s” on a verb in the third person singular. These aren’t idioms in the sense of “call it a day” or “on the ball”; they’re grammar. Black English has even more such constructions, using the otherwise neutral verb “come”: “He come saying nobody knew until today” implies that you’re not happy with him. Black English even has a future perfect of disapproval: “I’ll be done left if she tries getting here late again.” (I owe this observation about this construction to the linguist and poet Alysia Harris.)

There are many other things that hit a linguist’s ear that way: As one of “A Hundred Million Miracles” that Oscar Hammerstein wrote about in a song for the musical “Flower Drum Song,” one was a baby learning to walk who “nearly doesn’t fall.” Or “own”: It’s a verb, but also an adjective, as in “my own book.” But why not “my owned book”? And as an adjective, it’s odd: What’s own about the book? And while you can say “the red book” and “The book is red,” why not “The book is own”? It goes on: I have “my very own car” — but I can’t say “I have a really own car.” We say, “He came into his own” — but his own what? I’ve heard Britons say “She got her own back” to mean she got back at someone. But again, her own what?

Few of us ever have reason to think what a quirky thing our humble “own” is. But imagine being new to the language and having to master just how we use this crazy little thing: I once knew such a guy who would say “I just rented a own apartment,” and I felt genuinely pleased that I picked up his meaning before I had to think about it!

Then there are the things that strike people as mistakes, where a linguist just sees the language moving along. Most of what distinguishes the language of “Beowulf” or “The Canterbury Tales” from the English we know is what started as “mistakes.” One example these days, which people often write me about, is “versus” becoming a verb. Kids, especially, hear it as “verses” and for years now have been saying things like “We versed them in baseball last year.”

A preposition becoming a verb — “What’s next?” you might ask. And I would say, more of that, and all power to it. After all, the word “newt” is a mistake that happened when people said “an eft” so often that they began to think it was “a neft,” and later “neft” became “newt.” Today, “eft” is found mostly in crossword puzzles, and I wouldn’t want to give up “newt.” The singular “cherry” is “wrong” — it started as the French “cerise” and people misheard the “s” sound as a plural and made up the singular word “cherry.” Who would have it otherwise now?

It’s getting close to the centenary of “talkies,” and old movies can teach us much about how new words happen. “Cute” began as a slangy way of saying “acute,” and then drifted off into having a new meaning. In the 1938 comedy “Topper Takes a Trip,” a woman being wooed says a man’s come-ons are “cute talk” — but she means that he’s a bit shifty, not that he’s irresistible. Even now, the word still has a whiff of meaning “acute,” as when you refer to someone pulling one of those “cute” moves where you mean clever, not adorable.

Thus, someone in my line of work hears around him a linguistic feast, where many just hear the English language going to the dogs.