Holocaust, tolking og vår tid. Til minne om Josef Berg, Holocaust-overlevende og norsk tolk. Denial, filmen om hvordan jøden og forskeren vant over Holocaust-fornekteren David Irving i retten

Noen ganger er man så heldig å få oppdrag som setter i gang dype tankeprosesser, vekker viktige minner, eller inspirerer til handling. Onsdagens Holocaust-konferanse i Malmø var et slikt oppdrag.

Annen verdenskrig og de ufattelig omfattende massedrapene den førte med seg, er uvesentlig for de fleste i dag, mange vet ikke engang helt hva Holocaust var eller hvorfor det fortsatt er viktig å holde minnet i livet – for at det ikke skal skje igjen. Men noen har personlige minner som gjør at krigen fortsatt er et bakteppe i egen historie. De fleste tidsvitnene er døde, de få som lever og har helse til det, kjemper fortsatt en utrettelig kamp for at vi skal forstå og ikke passivt skli inn i det Hannah Arendt kalte ondskapens banalitet – at vi godtar gradvis verre og verre ting, spesielt hvis handlingene er beskyttet av lover og regler. Vi følger jo bare ordre. Vi følger jo bare raselovene. Vi følger jo bare det våre religiøse ledere sier.

Jeg var ikke født da krigen tok slutt, men jeg har et varmt og levende minne om min farfar, som satt fire år i konsentrasjonsleir i Tyskland. Han ville aldri snakke om det – det gjaldt de fleste som slapp fra det med livet. Men vi lærte om det på skolen. Nå er folkemordet mot jødene og romfolket er ikke lenger noen viktig del av skolepensum, og for noen år siden ble det til og med foreslått å fjerne hele Annen verdenskrig fra pensum til fordel for u-landshistorie.

Det var velment, men helt feil – vi må snakke om det, og vi må ikke glemme.

At det ble tatt et oppgjør med forsøket på å utrydde hele folkegrupper, særlig jøder og rom, er den direkte årsaken til at vi har en internasjonal straffedomstol som har iretteført massedrapsmenn fra bl.a. det tidligere Jugoslavia, Rwanda, Den sentralafrikanske republikk, Myanmar, Sudan og Kenya. Britisk personell i Irak og amerikansk personell i Afghanistan er under etterforskning. Andre er etterforsket og iretteført i eget land med ICCs bistand, bl.a. Guatemala.

Mange av våre kolleger kommer fra land som disse, og nyter direkte og indirekte godt av at folkemord ble kodifisert i forkant av krigsoppgjøret i Nuremberg, slik at drapsmenn fra deres eget land kan stilles for retten og dømmes for nettopp massedrap, i ethvert land i verden. Og sakene kan følges på nett, sjekk ICCs hjemmeside.

Det var Sovjetunionen som tok initiativet til den internasjonale domstolen, for å styrke sovjetisk samhold, få anerkjennelse for Sovjets enorme offer under krigen og slik legge grunnen for krav om erstatning mot Tyskland. Erstatningen skulle være «i naturalia», en iskald eufimisme for at tyske straffedømte skulle sendes til tvangsarbeid i Sovjet, slik sovjetiske fanger var blir brukt som slaver i nazi-Tyskland. Stalin hadde propagandistiske mål med domstolen, derfor mente han at summariske rettssaker var nok, det var ikke behov for noen av de ordinære rettsgarantiene. Slik gikk det ikke, rettssakene ble et vannskille i hvordan man behandlet fienden når krigen var over.

Men det var den polsk-jødiske advokaten Raphael Lemkin, som mistet 49 medlemmer av familien i konsentrasjonsleire og dødsmarsjer, som fikk nærmest tvunget igjennom at folkemord skulle kodifiseres som en forbrytelse mot menneskeheten, mot stor motstand fra Storbritannia.

Deres Oxford-utdannede advokater «forsto ikke hva ordet betød». USA var også imot, fordi de var redd deres egen rasepolitikk mot svarte og de som da ble kalt indianere, kunne brukes mot dem. Lemkin ga seg ikke – og folkemord er i dag ikke bare en forferdelig del av vår virkelighet, men også et juridisk lys i tunellen. For de som vil lese mer, men ikke en hel bok, er denne artikkelen interessant: https://warontherocks.com/2020/06/setting-the-record-straight-on-the-soviets-at-nuremberg/

Malmø-konferansen om Holocaust – Remember – React, er den andre i rekken, begge er arrangert av Sverige, den første var for 20 år siden. Det var på tide – antisemittismen er høyst levende i Europa, med dødelige angrep på enkeltpersoner og synagoger. Frankrike er verst rammet og av alle franske jøder som har emigrert til Israel, har over en tredjedel reist bare i løpet av de siste ti årene. Nedenfor et litte utvalg av avisoppslag fra Norge og Sverige:

Sverige, folkhemmets vugge og lenge et fyrtårn av toleranse, fred og sosialdemokratisk velferd, opplever også økende aggresjon mot jøder som føler seg truet og hetset. Det samme gjelder Norge, jødiske barn tør ikke bruke kippa på skolen, og jøde er blitt et skjellsord på linje med hore og homse.

Konferansens valg av by var ikke tilfeldig, Sverige har Skandinavias største jødiske befolkning, mellom 15 000 og 20 000, mot Norges ca. 1500. Synagogen i Malmø er Sveriges største, samtidig har antisemittismen økt markant i senere år. Malmø har en stor innvandrerbefolkning, et omfattende problem med klanbaserte gjenger og Sverige ligger på topp i Europa med drap med skytevåpen, en drapsrate som er dobbelt så høy som i Norge. Terrortrusselnivået i Malmø er høyt – bare i 2019 detonerte kriminelle gjenger nesten 200 sprengladninger på offentlige steder.

Dette var bakteppet for en konferanse som ble overvåket av droner og helikoptere. Over 100 uniformerte politifolk innkalt fra hele Sverige, hvem vet hvor mange flere i sivil. Perrongen til Øresundstoget var avsperret med store gittergjerder og ble først åpnet etter at toget sto stille, inngangen til konferansesenteret minnet om en labyrint av sperrebånd og gittergjerder, tolkenes og pressens inngang var gjemt bak et høyt plankegjerde og strengt bevoktet.

Flashback til statskuppet i Guatemala i 1982, som innledet folkemordet på urbefolkningen. Jeg hadde vært og handlet og skulle hente barn i barnehagen, da gatene brått ble fulle av tungt bevæpnede soldater og helikoptrene sto stille i luften over oss, soldatene satt ved de åpne dørene med maskingeværene pekende mot folk på som løp vekk fra alle åpne plasser.

Flashback til kuppforsøket i Moskva i 1991, da barna og jeg ble kjørt til flyplassen i diplomatbil og passerte tanks og spesialsoldater med maskingeværet parat, mens den norske diplomaten, som kjørte bilen, satt hvit og stiv og stirret rett fremfor seg for ikke å påkalle oppmerksomhet. Barna husker fortsatt hvordan magen knøt seg mer og mer.

Men i Malmø var det oss de uniformerte skulle passe på, for det var stor fare for terrorangrep under konferansen. Det skjedde heldigvis ikke.

Guatemala city, 1982

Et flashback til, til Oslo i 1986, og stiftelsen av den første Norsk tolkeforening. En av tolkene vi kom i kontakt med het Josef Berg, en av de vel 30 norske jødene som overlevde deportasjonen til Auschwitz.

Josef kom til Norge i 1938 på falsk pass som statsløs flyktning, etter å ha kjempet mot nazistene i Østerrike. Han vitnet idet norske krigsforbryteroppgjøret mot fangevokterne Jeg hadde hørt mange historier om Josef fra folk i fagbevegelsen, som han hadde tolket for i ILO og FN i mange år. Han pleide å få en egen kabin oppe på hylla blant de faste tolkene, for norsk var jo ikke et offisielt konferansespråk. Mange tillitsvalgte kunne ikke nok engelsk til å forstå alt som ble sagt, langt mindre ta ordet, så de hadde med egen tolk.

Josef var ingen konferansetraver, og han syntes ofte forhandlingene ble både lange og kjedelige, så med jevne mellomrom pleide han å slutte å tolke, og fortelle jødiske vitser i stedet, til delegatenes store fortvilelse. Men han satt jo langt oppe på veggen bak dem, så noen refs var ikke mulig.

Josef var pratsom, blid og gjestfri, vi fikk hjemmebakte kaker og kaffe, men å holde samtalen på sporet i de to-tre møtene vi hadde hjemme hos ham, viste seg umulig. Han begynte med å vise frem tatoveringen sin fra konsentrasjonsleiren, og så fortsatte han med det min farfar ikke orket eller ville, han fortalte om Holocaust og om rasehatet.

Vi var tolker fra fire forskjellige nasjoner på besøk hos Josef, og vi forsto ikke hva vi fikk, vi var for sentrert om det vi skulle gjøre, starte en tolkeforening, men Josef så det i et større perspektiv.

Denne bloggen er et forsøk på nettopp et slikt perspektiv. Som tolker er vi en viktig del av rettsstaten og vi har en moralsk plikt til å forsvare den. Men da må vi også vite hva en rettsstat er, og hvordan den kan trues.

DØDSMARSJENE 1945 - Josef Berg
Josef Berg

Unesco har laget en brosjyre på 10 språk om Holocaust og hvorfor det er så viktig at vi ikke er likegyldige eller glemmer. Her er lenken: https://unesdoc.unesco.org/ark:/48223/pf0000218631

Denial på Cinemateket 27. og 30. oktober

Denial er en film basert på Deborah Lipstads bok History on Trial: My Day in Court with a Holocaust Denier fra 2005Filmen dramatiserer rettssaken Irving versus Penguin Books Ltd, der Lipstad, en anerkjent amerikansk akademiker, ble saksøkt av forfatteren David Irving etter at Lipstad hadde beskrevet ham som historieforfalsker og Holocaust-fornekter. Rachel Weisz gestalter Lipstad i filmen, mens Irving spilles av Timothy Spall. Filmen fra 2016 gikk kun kort tid på norske kinoer; her er en ny mulighet til å se filmen om dette viktige rettsdramaet.

Publisert 17.10.2021

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s