PU betaler bare halve reisetiden og gjør honorering av reisekostnader unødig vanskelig

Mange har sikkert, som meg, fått UDIs tolkeavtale for to år siden på epost, skumlest, undertegnet, og arkivert. Stor ble derfor overraskelsen da jeg så at selv om kjøretiden fra Oslo til Råde er på 1 time hver vei, får jeg bare betalt for én time.

Dette er gjemt bort i vedlegg 4, på side 17 av i alt 19, der det står:

Reisegodtgjørelse gis kun i tilfeller der tolken er bosatt i en annen kommune enn oppdragsstedet. Eventuell reisegodtgjørelse er på totalt 1 time for tolkeoppdrag ved Råde/Tøyen, uavhengig av om det er med egen bil eller offentlig transport. Ved oppdrag utenfor Råde/Tøyen der reisevei er på 3 timer eller mer tur/retur, får tolken godtgjort 50 % av satsen. Reiseutgifter godgjøres ikke.

Er det virkelig lov å arbitrært nekte oss full kompenasjon for reisetid? Jeg bor i oslo, hva med de som bor lengre vekk? Er det meningen vi skal subsidiere PU?

Og reiseutgifter? Kan de virkelig nekte å betale reiseutgifter? Nå som det ikke er mulig å ta offentlig transport pga smittefaren, skal vi betale kilometeravgift og bompenger selv? Tur/retur Oslo blir det kr 567,50 for hvert oppdrag!

Jeg har sendt faktura for begge deler etter oppfordring fra en hyggelig dage i rett avdeling i PU, og venter spent på svar. Hun sa også at jeg var langt fra den eneste som har klaget på reisetidsgodtgjørelsen og at hun skulle ta det opp lengre opp i systemet.

Kom gjerne med kommentarer eller erfaringer – dette kan ikke fortsette.

Det hevdes at folk som har ekstremistiske holdninger ikke er i stand til å utføre komplekse oppgaver, men å kreve full refusjon for dokumenterte utgifter og kompensasjon for reisetid er ikke akkurat ekstremistisk.

Vitenskapen støtter oss, les selv:

https://www.theguardian.com/science/2021/feb/22/people-with-extremist-views-less-able-to-do-complex-mental-tasks-research-suggests

Barnevernets satser har stått stille i årevis

For noen år siden (2018) startet barneverntjenesten i Groruddalen startet et prøveprosjekt i samarbeid med Tolkesentralen ved OUS for direktebestilling av tolker. Tolkekatalogen er en del av prosjektet PROKUS. Timeprisen ble satt til kr 520, reisetid betales med en time og reiseutgifter dekkes ikke. I tillegg må tolkene fakturere som selvstendig næringsdrivende. Kolleger påpeker at timesatsen har vært uendret siden oppstart.

Tolkesentralen var ment å være en midlertidig prosjekt og det opplyses at det nå jobbes med å få bestillingsappen som en permanent løsning for flere etater og tjenester.

Det er svært uheldig at forskjellige etater går inn for individuelle elektroniske bestillerløsninger, vi har allerede Tolkesiden, ProWeb og kalenderen for OUS. Det hadde vært en ubetinget fordel om de forskjellige instansene samarbeidet!

Det er forståelig at forskjellige tjenester tilbyr forskjellige timesatser, men det er ikke forståelig at satsene ikke justeres, slik de gjør i DA og politiet, PU/UDI.

Grorud barneverntjeneste er en stor tolkebruker og har vanskeligheter med å dekke behovet i alle språk. Da er argumentet for å ikke økse satsene, nemlig at «de ligger godt over den kommunale tolketjenesten», vanskelig å forstå. Rettstolken har ikke klart å finne satsene til Oslo kommunale tolketjeneste på nettet og påsken gjør det umulig å få tak i noen som kan svare. Men til sammenligning kan det sies at Bergen kommunale tolketjeneste i 2019 betalte kr 619,00 per time i tiden 06.00 – 17.00, med samme sats for reise/ventetid og refusjon av dokumenterte utgifter. For tolking på helge- og høytidsdager er det 100% overtid. Telefontolking hadde en minstesats på kr 921. Og det er altså to år siden.

Sykepenger for tolker – en kjempefelle

Visste du at etter § 8-2 i Lov om folketrygd så må vi jobbe fullt i minst 4 uker før vi blir sykemeldt for å ha rett på sykepenger i perioden etter arbeidsgiverperioden?

I praksis betyr dette at hvis frilansere tar seg ferie og blir sykemeldt kan de risikerer å ikke få sykepenger i det hele tatt. Reglene er nok ikke laget slik for å ramme frilansere som gruppe, men dette kan ha fatale konsekvenser for frilansere som blir rammet av sykdom eller skader. Tolkeforbundet, et interessefellesskap for tolker som jobber innen både stat og kommune, i hele stillinger og i deltidsstillinger innen virksomheter som NAV, skole og helse og omsorg, har sagt at de vil ta opp saken med departementet. Tolkeforbundet har sluttet seg sammen med Akademikerne i Unio og heter nå Tolkene i Akademikerne. De har dermed en større organisasjon i ryggen som lettere kan presse frem gode løsninger. Dette er noe Tolkeforeningen bør samarbeide med TiA om.

DA ruller ut nytt AV- og tolkesystem i alle domstoler – her ble visst ingen tolker spurt til råds!

Utstyret og programvaren leveres av en ekstern leverandør, som også skal drifte det. Foreløpig er det 13 saler i Otir som skal rigges for papirløse rettsmøter. Systemet har mikrofoner med innebygde høyttalere og hodetelefonutgang på dommerbord, partsbord og vitnebord, felles visnings-pc med skjermer på alle bord og i tolkekabinen for fellesvisning, og skjerm på bakvegg for videokonferansevisning.

Det står på DAs hjemmesider at oppgraderingen også innbefatter tolkeboder der slike ikke finne fra før – jeg skal straks søke om løyve til å selge pølser under rettsmøtet!

I tolkekabinene (!!) skal det finnes «tolkeenhet med mikrofon og headset». Ikke bare er det ikke et fullgodt konsoll, derfor betegnelsen «enhet», men det er også bekymringsfullt at «tolkeenhet» står i entall – la oss håpe de har forstått at vi trenger hele to slike, ikke bare men i alle domstoler og alle saler i hele landet! Utstyret kommer med to skjermer, én for fellesvisning og én for videokonferanse. Det er et stort fremskritt!

Og mye annet kunne vært like bra – hvis de bare hadde spurt oss først

Det som tydeligst viser at her har leverandøren hverken lest de relevante standardene, konsultert tolker eller prøvd utstyret selv fra kabinen, er at det ikke går an å skru av mikrofonene i salen. Mikrofonene er svært følsomme og fanger opp all lyd i romme. I tillegg er kameraene lydstyrt, så hvis noen hoster eller advokaten sier noe fortrolig til sin klient, fanges det opp og kringkastes over hele salen, samtidig som kameraet skifter fokus. I tillegg kommer støyen for tolkene når den som har ordet blafrer med sine papirer…

Men det aller verste er at når alle mikrofonene er åpne samtidig, blir lyden inn til tolken som å sitte i Hitlers bunker, og det er svært vanskelig å forstå hva som sies.

Løsningen er å bøye alle mikrofonene ned mot bordflaten før rettsmøtets start, og forklare for retten hvorfor, og be aktørene om å bøye sin mikk ned igjen når en ikke brukes.

Kabinene

Eksisterende faste kabiner er for små, f. eks. de ombygde toalettene og lagrene i Otir, der store deler av gulvflaten opptas av trapper. Andre er bare ett lagerrom som er delt inn i to kabiner, der den innerste ikke har ventilasjon og tolkene må presse seg frem mellom veggen og tolkene i naborommet for å komme ut og få luft.

Når systemet nå skal rulles ut i alle landets domstoler, kan vi ventelig få enda flere kott og toaletter å boltre oss på. Noen domstoler utenfor Oslo har noe større kabiner, la oss håpe det er disse som skal sette malen. Ingen som har ansvar for design eller innkjøp av systemet har i alle fall lest ISO 2603:2016 Simultaneous interpreting – Permanent booths – Requirements  https://www.iso.org/standard/67065.html

De mobile kabinene vi fortsatt har er ikke stort bedre, laget som de er for rundt 40 år siden og det er bare DA som tillater seg å bruke slikt skrammel. De er laget av kryssfiner og ofte skjeve og vaklevorne. De er dermed ikke lydtette, slik at vi må sitte med lukket dør, når da kabinen ikke er så skjev at døren ikke kan lukkes, for ikke å forstyrre retten. Bordene der er i det minste fastmonterte, slik standarden for mobile kabiner krever i ISO 4043:2016 Simultaneous Interpreting – Mobile booths – Requirements https://www.iso.org/standard/67066.html

Skjermene

For å ta det enkleste først: ingen av dagens kabiner er store nok til to skjermer, to konsoller, to pc’er, notatblokk, vann og to tolker. Bordene i kabinen er ofte ikke mer enn 40 cm dype og det er trangt nok som det er. I noen av kabinene har de derfor hengt den ene, altfor store skjermen på sideveggen. Godt ment, men ikke særlig ergonomisk. To skjermer pluss to pc’er avgir samtidig så mye varme at det er ganske uutholdelig der etter kort tid. I rom med elektromagnetisk utstyr anbefales det å lufte grundig og ofte – det er umulig i de fleste tinghus. Mindre skjermer hadde derfor være en fordel, men enda bedre hadde det vært å sette skjermene utenfor kabinen i en slik høyde at tolken ikke trenger omskape seg til svane, men samtidig kan se salen over skjermens øvre del.

Konsollene

De såkalte «enhetene» er ikke konsoller i noen forstand, betegnelsen er valg med omhu. Men en positiv ting ved dem er at de gjør det mulig for tolken å snakke ut i salen, slik tolken kan kommunisere med retten og at retten kan velge om de vil ha konsekutiv eller simultan tolking over høyttaleranlegget. Det blir nå også mulig for tolkene å få lyd fra video- og telefonforklaringer direkte inn på øre, ent virkelig stort fremskritt!! De tar også mindre plass enn de gamle konsollene.

Men ellers er det dessverre ikke mye bra å si om disse «enhetene», bortsett fra at noen av de manglene som beskrives nedenfor, antageligvis er relativt enkle å rette opp.

Det mest irriterende med enhetene er at de ikke har bass eller diskant, det er et flagrant brudd på standarden for tolkekonsoller, ISO 20109:2016(en) Simultaneous interpreting — Equipment — Requirements https://www.iso.org/obp/ui/#iso:std:iso:20109:ed-1:v1:en

Dernest består enheten av to delerogså et brudd på standarden, en klump med volumknapp og mikrofon, og en løs skjerm der tolken velger ut-kanal, til salen eller til den fremmedspråklige. Skjermen må berøres for å våkne.

Små, løse skjermer er en uting i seg selv, særlig når de skal deles av tolkene og ledningen er så kort at skjermen i praksis må stå på den ene tolkens side. Det er ikke lenger mulig å lytte til makkerens tolking, og relé synes ikke å være mulig. Det er så vidt jeg forsto heller ikke mulig å skifte mellom forskjellige innkanaler når det er toveis kommunikasjon mellom fjernvitne og sal og disse ikke snakker samme språk. Panelet har en «knapp» for kommunikasjon med dommeren: snakk saktere, snakk inn i mikrofonen og for det vi lærte på tolkeskolen at vi aldri skulle be noen taler om, gjenta det siste. Hva «det siste» er, kan fort ta tid å definere, så «gjenta siste setning» hadde vært en bedre løsning.

Otirs teknikere sier at for dem er den største ulempen at de ikke lenger kan rette opp feil selv fordi teknikken er proprietær og de selv ikke har kompetanse til programmering. Skjer det noe, må leverandøren sende en tekniker, og det kan ta tid.

Teknikerne roser tolkene i Otir for hvor fort de har mestret alle vanskelighetene med videotolking før det nye systemet kom på plass, og enda mer for hvor fort de har lært seg den nye teknikken. Kudos til tolkene!

For de av oss som har litt eldre hodetelefoner, f. eks. de små B&O, er det en ulempe at de bare slipper lyd inn på det ene øret. Eldre plugger har to svarte striper, da er headsettet analogt og kommuniserer ikke med det nye AV-systemet. Nyere, digitale headsets har tre eller fire striper.

For simultantolking inne i salen, enten der det ikke er kabin eller når det er flere språk samtidig, skal det nå brukes et utdatert guideanleg, som er svært ubehagelig både for tolken og tilhøreren. Det det er en u-formet sak som henger ned fra øret og som jeg eller bare har sett på utenlandske museer, der kontrollen for lyd og kanal sitter i en klump midt på. Det ingen visste da jeg skulle prøve det første gang, var hvordan man får beistet i gang, med den følge at alle ble veldig irriterte – på meg. Selv ikke teknikeren visste. Men – her er hemmeligheten: de to «beina» dras fra hverandre og bingo! du er igang.

Påskelitteratur

Det går i engelsk for tiden – utrolig mye bra som utgis nå.

The language of Thieves
My Family’s Obsession With a Secret Code the Nazis Tried to Eliminate

By Martin Puchner

Her er NYT anmeldelse:

When Martin Puchner was growing up in a rowhouse in Nuremberg in the early 1970s, strangers would show up at the door asking for food. His mother served them water and sandwiches, standing in the doorway while the visitors made conversation in a language the boy could not understand, even though the words were mostly German. Later, his uncle pointed out to him what it was that drew these strangers to the house: Carved into the foundation stone was the sign of a cross inside a circle. To those in the know, it signified that the house’s occupants would give you food.

Those in the know were all manner of vagrants: tinkers, knife grinders, peddlers, journeymen — people without a fixed abode. The pictograms they carved into fence posts or chalked on houses were called zinken, after the Latin signum, for sign. The language they spoke was Rotwelsch, a mix of Yiddish, Hebrew and repurposed German that had been used for centuries by members of the itinerant underground. Puchner’s father called them “people eternally on the road, escaping to nowhere.”

Today Puchner is a professor of English and comparative literature at Harvard and the editor of the Norton Anthology of World Literature. A previous book, “The Written World,” investigated the origins of literature. But with his latest work he turns his attention to a language that has no literature, a system of communication designed to evade capture by scholars. As his title — “The Language of Thieves: My Family’s Obsession With a Secret Code the Nazis Tried to Eliminate” — suggests, it is a deeply personal project, one that probes the meaning of language and family, inheritance and debt.

The Liar’s dictionary

av Eley Williams

Her er utdrag av The Guardian’s anmeldelse:

A virtuoso performance full of charm, it follows two lexicographers 100 years apart – Mallory, who narrates in the present, and Winceworth, shown in 1899. Both work for Swansby’s New Encyclopaedic Dictionary, a lesser-known rival to more illustrious reference works, and an eccentric labour of love maintained by generations of the Swansby family.Advertisementhttps://4228ff219b6d30d37884a6a70a255231.safeframe.googlesyndication.com/safeframe/1-0-37/html/container.html?v=1-0-38

Mallory, whose previous job “paid £1.50 less per hour and involved standing by a conveyor belt and turning un-iced gingerbread men by 30 degrees”,is an intern in her 20s, brought in to digitise the dictionary, which it turns out is seeded with invented words. Her eccentric boss, David, tasks her with investigating the errors. There’s another mystery: someone is calling the office issuing bomb threats on account of the dictionary changing its 1899 definition of marriage from “union between man and woman” to “between … persons”.

Williams cuts between Mallory and Winceworth in alphabetical chapters named after various mountweazels (the made-up words inserted into dictionaries to protect their intellectual property). Winceworth’s very name seems to suggest his intense awkwardness. Having faked a lisp to garner sympathy, he’s forced to maintain the charade of attending elocution lessons ordered by his boss. His segments of the novel concern his longing for a woman who’s already spoken for, encountered on a clubland shindig held to raise funds for the fledgling dictionary.

The Professor and the Madman: A Tale of Murder, Insanity, and the Making of the Oxford English Dictionary

Av Simon Winchester

Dette er en av mine favorittbøker, som også er filmatisert. Les og glem korona!

Publishers weekly har denne omtalen:

The Oxford English Dictionary used 1,827,306 quotations to help define its 414,825 words. Tens of thousands of those used in the first edition came from the erudite, moneyed American Civil War veteran Dr. W.C. Minor–all from a cell at the Broadmoor Criminal Lunatic Asylum. Vanity Fair contributor Winchester (River at the Center of the World) has told his story in an imaginative if somewhat superficial work of historical journalism. Sketching Minor’s childhood as a missionary’s son and his travails as a young field surgeon, Winchester speculates on what may have triggered the prodigious paranoia that led Minor to seek respite in England in 1871 and, once there, to kill an innocent man. Pronounced insane and confined at Broadmoor with his collection of rare books, Minor happened upon a call for OED volunteers in the early 1880s. Here on more solid ground, Winchester enthusiastically chronicles Minor’s subsequent correspondence with editor Dr. J.A.H. Murray, who, as Winchester shows, understood that Minor’s endless scavenging for the first or best uses of words became his saving raison d’etre, and looked out for the increasingly frail man’s well-being. Winchester fills out the story with a well-researched mini-history of the OED, a wonderful demonstration of the lexicography of the word «»art»» and a sympathetic account of Victorian attitudes toward insanity. With his cheeky way with a tale («»It is a brave and foolhardy and desperate man who will perform an autopeotomy»» he writes of Minor’s self-mutilation), Winchester celebrates a gloomy life brightened by devotion to a quietly noble, nearly anonymous task. 

A Place for Everything – A Curious History og Alphabetical Order

Av Judith Flanders

På leselisten denne påsken står denne boka om hvorfor det latinske alfabetet har den rekkefølgen det har. For nerder, kanskje…

Her er omtalen: fra The Guardian:

Alphabetical order rules our lives. We barely notice its power over us. Imagine looking up a word in a dictionary, or using an index, or finding coriander between cinnamon and cumin in the herbs and spices section of the supermarket, without it. The alphabet feels intrinsic, neutral, meaningless. This makes it the ideal sorting tool for listing the dead on a war memorial, or working out the sequence in which national teams walk out in the Olympics opening ceremony. Or at least it felt that way until the 1988 Seoul Olympics, when the hosts pointed out that this did not work for non-alphabetic languages like theirs. Languages that rely on ideograms or syllabaries have had to adjust to the alphabet’s global dominance.

One of the many fascinations of Judith Flanders’s book is that it reveals what a weird, unlikely creation the alphabet is. Writing has been invented independently at least three times in different parts of the world. The alphabet was invented only once – over 3,000 years ago, in Egypt’s Western desert, along a road used by traders and soldiers from across the Middle East. Sharing no mother tongue and communicating in a creole of their many languages, they found it easier to memorise 20 or 30 symbols and rearrange them into new words. The alphabet soon seemed as inevitable as that other human abstraction bequeathed to us by antiquity: money. Just as money was a stand-in for value, so the alphabet was a stand-in for meaning, separating words into letters for ease of reordering. This beautiful invention allows us to shape whole universes of meaning out of a small number of letters.

Alphabetical order, however, had a much longer and more circuitous road to dominance. A Place for Everything tells this complex and layered story. The alphabet has always been learned in a set order – but it was ages before this order was used for anything other than memorising the letters. Alphabetisation arrived piecemeal and for centuries remained one arrangement among many.

The Library of Alexandria, founded around 300BC, only used first-letter alphabetical order. Not until the Middle Ages did it occur to anyone to file Aristophanes before Aristotle. Even then, they did so halfheartedly. Monasteries, the location of most books in Europe at this time, had few holdings, so librarians themselves, rather than catalogues, served as their institutional memory. In the 13th century, Durham Cathedral Library, one of the largest, held just 352 books. (…)

God påske!

Publisert 01.04.21