IMDi innkaller til viktig seminar om autorisasjonsordningen, dessverre ble det utsatt.

Og sjekk utbetalingene dine fra retten! Selv hadde jeg mange tusen utestående – oppgavene var ikke lagt til betaling.

Fredag formiddag tikket det inn en invitasjon fra IMDi til et seminar om evaluering av autorisasjonsprøven. Informasjon om seminaret har ligget ute på deres hjemmeside siden 14. januar, men først en drøy uke senere kom invitasjonen, med tre dagers varsel.

Det er for dårlig! IMDi kan ikke forvente at vi til stadighet skal besøke deres hjemmeside for å sjekke om det arrangeres noe der i gården for tolker, det er det jo ikke akkurat ofte at de gjør, men når de gjør det, stiller vi fulltallig opp.

Evalueringen er bestilt i forbindelse med at ordningen fyller 20 år – da var det kanskje på tide? Dette er vår inngangsbillett til yrket, det er ikke ofte det går så lang tid mellom hver gang andre sertifiserings- og utdanningsmuligheter evalueres. Så gratulerer, dette imøteses med interesse.

Men det er unektelig litt underlig at det er først nå mange av oss får vite om evalueringen. IMDI skriver at

Evalueringen er basert på intervjuer med en rekke personer: Ansatte i utdanningsinstitusjoner, domstoler, Fylkesnemnder, utlendingsforvaltningen, spesialisthelsetjenester, myndigheter, private tolkeformidlere, kommunale tolketjenester og ikke minst flere svært engasjerte tolker.

Rent bortsett fra den lett nedlatende «svært engasjerte tolker» (hvorfor må tolkenes medvirkning følelsesmessig kvalifiseres?), ville det vært interessant å vite hva «flere» innebærer. Hvor mange? På hvilket grunnlag ble de valgt ut? Spørreundersøkelsen skal være sendt alle statsautoriserte tolker, vi får håpe alle svarte.

I lys av den sene innkallingen er det kanskje like bra at seminaret ble utsatt. Det er flott at IMDi sørger for at det også legges ut på nett slik at vi kan se det i etterkant. Vi kan får også anledning til å kommentere evalueringsrapporten skriftlig.

En av rapportens anbefalinger er at det opprettes et klageorgan på tolker

Rettstolken har lenge vært kritisk til de etiske retningslinjene for tolker, de er både mangelfulle og utydelige når man sammenligner dem med ISO’en for rettstolker og f. eks. EULITAs og UNCHRs retningslinjer. En inngående drøftelse av disse og andre, relevante yrkesetiske finnes i kap. 12 Kvalitet og etikk i boka Tolking i justissektoren.

Rapportens anbefaling er en god anbefaling, men den må følges opp av kriterier for ekskludering fra Tolkeregisteret. En klage som ikke får konsekvenser, har ingen mening. Og klageorganet må ha et grunnlag for å vurdere klagen, det vil si et sett klare regler med beskrivelse av konsekvensene av brudd for hver regel, slik vi har det i andre yrkesgruppers etiske regelverk. Ekskludering fra registeret betyr i praksis yrkesforbud, så her kan det ikke synses. Til nå har IMDi vært lite villig til å behandle klager, og med god grunn: reglene er for vage og det finnes ikke noe sanksjonsregime.

Gaveforbud for tolker?

Advokatforeningen vedtok i 2019 nye retningslinjer for forsvarere, som blant annet forbyr forsvarere å ta med gaver osv til sine klienter. Det skulle man jo tro var selvinnlysende, men i praksis viste det seg å ikke være det. I artikkel 3.5. i retningslinjene står det:

3.5 Gaver, lån eller andre verdioverføringer til egen klient, direkte eller indirekte, er ikke tillatt. Forbudet gjelder ikke for bevertning som fortæres under klientmøter eller i forbindelse med rettsmøter og avhør. https://www.advokatforeningen.no/advokatetikk/god-advokatskikk/retningslinjer-for-forsvarere/

Dette er en regel som også bør inn i tolkens etiske retningslinjer, og kanskje enda strengere: tolken skal heller ikke ta med «bevertning som fortæres» under møtet som tolkes. Det må i så fall forsvareren gjøre.

Høres det unødvendig ut? Jeg har selv møtt tolker som argumenterer for at de selvsagt skal «hjelpe» sine klienter, særlig hvis de er mindreårige asylsøkere.

Evalueringen av tolkeprøven bør umiddelbart følges opp av et godt kvalifisert og bredt sammensatt utvalg, med praktisk erfaring, for nye etiske retningslinjer for tolker!

Korona har ført til rot i rettens utbetalinger, sjekk salæroppgavene dine!

I forbindelse med årsoppgjøret gikk jeg gjennom alle mine salæroppgaver fra forskjellige domstoler, noe jeg i alle år har gjort hver måned, uten noen gang å oppdage feil i utbetalingene før nå.Men i år glapp det. Covid har skapt kaos for mange, også domstolene, så jeg visste det manglet honorering av enkelte oppgaver.

Sjokket var stort da jeg oppdaget at det gjaldt oppgaver for over 50 000, som alle var sendt inn på riktig måte, pluss enda noen småkrav som jeg hadde registrert i ProWeb, etter råd fra en kollega.

Det var et dårlig råd. Otir tar fortsatt ikke imot salærkrav i Proweb, men det endres antageligvis i april. I mellomtiden fikk jeg en streng formaning om å lese en epost fra begynnelsen av 2018, der det står at tolkene fortsatt må be dommeren om bekreftelse ved sakens slutt. Hadde jeg ikke lest den? Jo, det hadde jeg sikkert, men jeg har hverken bedt om eller fått noen skriftlig bekreftelse fra dommeren på flere år. Det er heller ikke er praktisk mulig når saken går virtuelt. I tillegg har den raske digitaliseringen av DA gjort at mangt og meget ikke er det samme nå som i 2018. Summa summarum, jeg fikk disse kravene honorert.

De andre oppgavene, som jeg hadde sendt enten til den respektive domstol direkte eller til saksbehandler, måtte jeg sannsynliggjøre ved å sende kopi av de opprinnelige epostene der jeg hadde vedlagt salæroppgaven. Noen var lagt til betaling, men ikke ekspedert av økonomiadvelingen, andre var ikke videresendt av saksbehandler. Fasit: de ble også betalt.

Jeg har stor forståelse for at disse månedene har vært trøblete for alle og vil takke for den effektive og raske behandlingen kravene mine tilslutt fikk, men advarselen er herved sendt til alle mine kolleger, det er kanskje flere domstoler som har hatt sand i et ellers svært velsmurt maskineri.

Og mens vi er på salær, ny sats er kr 868, for reisetid er det kr 542.

Fjernavhør av vitner er antageligvis her for å bli, også etter korona – men hva med rettssikkerheten og rettens verdighet?

Advokatforeningen har meldt sin bekymring i forbindelse med rettsmøter som overføres digitalt i et brev til DA.

Til Rett24 har intervjuet Advokatforeningens leder.

«Det handler jo særlig om den situasjonen der parter og vitner skal forklare seg, der man har gjort noen erfaringer som tyder på at noen kanskje ikke tar den forsikringen man avgir på like stort alvor, som man ville gjort i en rettssal.

– Hva bygger du det på?

– Dette er basert på innspill fra kretsene i foreningen. Det har jo vært eksempler på at vitner har stilt opp på video i bar overkropp. Nå er ikke jeg så opptatt av bekledning i utgangspunktet, men dette opplever man jo ikke i en rettssal. Det er symptomatisk for en holdning, som vi mistenker kan ha noe å gjøre med at det ikke føles like offisielt. Vi har også situasjoner der vi oppdager at parter eller vitner ikke sitter alene, det sitter andre personer i rommet utenfor kamera, som kanskje hjelper til med hva vedkommende skal si. Kanskje er det til og med en annen part i saken, eller et annet vitne. Det er ikke grunnlag for å si at det er gjort av ond vilje, men vi har nå en rekke erfaringer som viser at folk ikke nødvendigvis opptrer, og forklarer seg, som de ville gjort om de sto i retten.

– Vi mener den voldsomme erfaringen vi nå på kort tid har fått gjennom de korona-modifiserte reglene for hovedforhandlinger, bør føre til en høyere bevissthet om hvilke typer partner og vitner man skal benytte denne typen teknologi til i fremtiden. Videomøter har jo på mange måter fremstått som effektivt, og det er jo også åpent for video- og telefonforklaringer i de vanlige reglene. Muligheten til å vurdere et vitnes troverdighet er bedre live enn på video, det tror jeg alle kan være enige om. Det er mye lettere se om de har et manuskript, du ser kroppsspråk bedre, og du ser hvem som ellers er i rommet, og at ingen sufflerer. Et spørsmål man kan stille, er om man i større grad skal stille krav til at de som vitner over fjernmøte, skal sitte i et bestemt lokale når de vitner. Enten i et lokalt tinghus, eller på et advokatkontor.»

Nå som Roger Stone er benådet, har han kanskje endre mening om hva man skal ha på seg i retten:

OsloMet: Her går alt godt, send flere penger!

OsloMet er rørende bekymret for mangelen på kvalifiserte tolker. I Khrono (18.01.2021) gir dekan ved Fakultetet for lærerutdanning og internasjonale studier, Sarah Paulson, inntrykk av at det er helt nytt og uventet at det mangler tolker, selv om hun siterer gamle tall vi alle har sett mange ganger før.

Grunnen til OsloMets bekymring er kanskje heller at de nå har uteksaminert det første bachelorkullet og gjerne vil feste grepet om tolkeutdanningen før andre får somlet seg til å komme på banen.

«Vi bidrar gjerne med å utdanne flere», sier dekanen. Så følger en lang, sørgelig og velkjent beskrivelse av situasjonen i NAV og andre steder.

«Men vi er avhengig av økt finansiering for å kunne gjøre dette».

OsloMet har siden 2017 har eneansvar i Norge som tilbyder av bachelorstudium i offentlig tolking. Dette ansvaret kan det diskuteres om de har forvaltet godt og om det er heldig at én, eneste institusjon monopoliserer en hel profesjons eneste utdanningsvei.

OsloMet har vært notorisk uinteressert i å tilby kurs til andre enn de som skal ta hele bachelorstudiet, selv om behovet er skrikende og enkeltkurs eller mindre bolker ville være langt mer effektivt for å bøte på mangelen på kvalifiserte tolker enn å tvinge alle gjennom et 3-årig studium. Men det er det ikke penger i. Finansieringsmodellen for høyere utdanning premierer fulførte studier på normert tid.

Tolkeutdanningen ved OsloMet har hatt en stor og positiv påvirkning på kvaliteten på tolking i offentlig sektor i Norge, og Rettstolken deler OsloMets ønske om at det må bli mange flere kvalifiserte tolker på markedet snarest mulig.

Men, mange av oss har andre, minst like relevante utdanninger, som OsloMet effektivt har fjernet blant kvalifikasjonene i Tolkeregisteret. Mange av oss ønsker oss et alternativ til utdanningstilbudet ved OsloMet, som kan kritiseres for å ha altfor lite terminologiarbeid, ingen realiastudier og, ikke minst, for lite praktisk øving. Mange av oss vil også gjerne oppfylle IMDis krav om å holde oss faglig oppdatert og delta på etterutdanning. Det er teoretisk mulig, men gir ingen uttelling i Registeret eller lønnsmessig, for OsloMet har i tillegg sørget for at bare deres egne kurs skal gjøres synlige i registeret.

Så skal det utdannes flere tolker, må det stilles spørsmål ved hvem som skal gjøre det og hvordan. Og så lenge det er fri flyt mellom IMDi og OsloMet, slik at det mest av alt ligner på en avansert bytte-hatt-lek, er det lite håp om at det blir særlig fart i tilgangen på kvalifiserte tolker i offentlig sektor i Norge.

Eller som det sto i tittelen på en bok om dansk bistand for noen år siden: Her går alt godt, send flere penger!

Publisert 24.01.2021