Små tannhjul kan velte stort lass!

Vi trodde annus horribilis var over, men de siste dagenes hendelser i USA har rystet alle demokratisk sinnede mennesker. Samtidig viser de igjen at et velfungerende, verdinøytralt og pålitelig rettssystem er både ryggraden og lakmustesten i et demokrati.

Alle Trumps forsøk på å tvinge domstolene til å underkjenne valget falt i fisk – dommerne var lojale mot det de skal være lojale mot: lovene og rettsstaten. Det vil si lover og domstoler som ikke skal dømme etter religiøse prinsipper eller politisk tilhørighet, men på grunnlag av det de folkevalgte lovgiverne har bestemt og tidligere rettsavgjørelser som har satt presedens.

Han er faktisk en kraftig motstander, selv for fascistiske bøller

Og når de folkevalgte sviker demokratiet og bare meler sin egen kake, som de over 100 republikanske representantene og senatorene i USA som forsøkte å trenere utnevnelsen av valgets vinner, er det domstolene som er demokratiets skanse. Som historikeren Timothy Snyder skrev i gårsdagen New York Times: Et valgt organ som motsetter seg valg, ber om å bli styrtet. Og nå er det domstolene som skal iretteføre oppviglerne, og en juridisk-politisk riksrett som skal stille Trump til ansvar – kanskje.

Vi tenker kanskje ikke så ofte over det der vi haster fra en rettssak til en annen. Etter mange år som tolk i retten blir sakene så like at de smelter sammen til noen gjenkjennelige hovedtyper, som vi blir oppgitt over eller kjenner sorg og fortvilelse over. De fleste enkeltskjebnene forsvinner i minnet, og det gjør også ofte det større perspektivet – hvor grunnleggende rettsstaten er for enkeltmennesket og for samfunnet, og det ansvaret vi har som et lite tannhjul i dette livsviktige systemet.

Det blir kanskje riksrett og det blir helt sikkert mange straffesaker, de ligger i systemet og venter på at Trump ikke lenger nyter immunitet mot rettsforfølgelse for de groveste forbrytelsene.

Immuniteten han har gjemt seg bort faller som en råtten gardin – hvis han da ikke benåder seg selv, eller Pence gjør det. Det er noe grunnleggende opprørende og frastøtende ved at en kriminell kan benådes av politiske grunner – før han engang har møtt i retten eller tiltalen er utferdighet.

Men selv om både opprøret, Trumps halv-fascistiske politikk, det amerikanske rettssystemet med politisk oppnevnte eller valgte dommere, og den konservative pressens opportunistiske og frastøtende smisking kan synes fjernt fra en norsk hverdag, har alt dette fått meg til å tenke grundigere gjennom min egen lille rolle i samfunnet. Pandemien har vist oss at alt vi tar for gitt, kan brått bli borte. Stormingen av Capitol viser at i alle land er det krefter som vil rasere demokratiet og gjøre landet om til det Trump så nedlatende, men i diktaturenes tilfelle, så treffende kalte shithole countries.

A man carries flex-cuffs in the Senate press gallery on Wednesday
Ingen stor forskjell på han her og de som gjennomførte statskuppet i Guatemala i 1982, som i løpet av fire år kostet flere hundre tusen mennesker livet

Et godt samfunn og en rettsorden alle kan ha tillit til, er ferskvare, for å bruke en forslitt klisjé, som vi alle har ansvar for. Som tolker i retten forvalter vi en grunnleggende menneskerett: retten til å kontradiksjon i retten, som betyr retten til å forstå og til å gjøre seg forstått. Det er mitt ansvar, hver gang jeg er i retten hos politiet, i UNE eller barnevernsnemnda, å gjøre mitt aller beste. Derfor kan jeg også gremmes i dagevis over feil jeg har gjort – kjenne en form for skam.

Skam er blitt et negativt ladet ord som innebærer at andre har kontroll over deg. Den norske legeforening definerer skam slik: Skam oppstår når egne handlinger er et brudd med egne eller samfunnets idealer eller forventninger. Skyldfølelse er å bryte med seg selv. Men skammen er noe mer. Skammen er å bli avdekket, å bli avslørt, å bli sett for hva du «virkelig er».

Uttrykket «å ikke eie skam i livet» viser tilbake på en annen oppfatning av hvilken rolle skammen spiller for menneskers etiske og moralske vurderinger. At Trump og hans klakkører ikke eier skam i livet, er noe ganske annet enn at de ikke eier skyldfølelse. De eier ikke skam – de er ikke redde for å bli avdekket, snarere tvert imot. Skam er slik også en nødvendig etisk rettesnor.

Når en etisk bevisst person kjenner skam, er det ikke redsel for å bli avdekket som «den han virkelig er», det er heller ikke skyldfølelse – skyld forutsetter at han har gjort noe bevisst eller uaktsomt. Men jeg kan være skuffet eller sint over at jeg ikke gjorde en bedre jobb, at jeg ikke forutså et problem, at jeg ikke hadde med meg glossaret eller ikke forsto eller hva det nå er. Jeg er skuffet over at jeg ikke presterte slik jeg ønsket og forventet å prestere. Den positive skammen er å være selvkritisk, det en sunn form for skam som driver meg til å prøve å gjøre det jeg selv synes er riktig og kan stå inne for på alle måter.

Men for å være realistisk selvkritisk, man man ha en forståelse av hvilket ansvar man har, og av konsekvensene for andre og en selv av å forvalte det dårlig. Det er i alle fall min forståelse av hva det vi si å handle etisk, i mitt lille daglige virke.

Arnold Schwarzenegger har lagt ut en video om hvordan manglende samfunnsmoral og skamfølelse en gang førte til Krystallnatten – og hvordan den skammen de som begikk grusomme handlinger ikke kjente da, likevel forfulgte dem og deres barn hele resten av livet.

Her er også et utdrag av Timothy Snyder’s kronikk:

An elected institution that opposes elections is inviting its own overthrow. Members of Congress who sustained the president’s lie, despite the available and unambiguous evidence, betrayed their constitutional mission. Making his fictions the basis of congressional action gave them flesh. Now Trump could demand that senators and congressmen bow to his will. He could place personal responsibility upon Mike Pence, in charge of the formal proceedings, to pervert them. And on Jan. 6, he directed his followers to exert pressure on these elected representatives, which they proceeded to do: storming the Capitol building, searching for people to punish, ransacking the place.

Of course this did make a kind of sense: If the election really had been stolen, as senators and congressmen were themselves suggesting, then how could Congress be allowed to move forward? For some Republicans, the invasion of the Capitol must have been a shock, or even a lesson. For the breakers, however, it may have been a taste of the future. Afterward, eight senators and more than 100 representatives voted for the lie that had forced them to flee their chambers.

Post-truth is pre-fascism, and Trump has been our post-truth president. When we give up on truth, we concede power to those with the wealth and charisma to create spectacle in its place. Without agreement about some basic facts, citizens cannot form the civil society that would allow them to defend themselves. If we lose the institutions that produce facts that are pertinent to us, then we tend to wallow in attractive abstractions and fictions. Truth defends itself particularly poorly when there is not very much of it around, and the era of Trump — like the era of Vladimir Putin in Russia — is one of the decline of local news. Social media is no substitute: It supercharges the mental habits by which we seek emotional stimulation and comfort, which means losing the distinction between what feels true and what actually is true.

Post-truth wears away the rule of law and invites a regime of myth. These last four years, scholars have discussed the legitimacy and value of invoking fascism in reference to Trumpian propaganda. One comfortable position has been to label any such effort as a direct comparison and then to treat such comparisons as taboo. More productively, the philosopher Jason Stanley has treated fascism as a phenomenon, as a series of patterns that can be observed not only in interwar Europe but beyond it.

My own view is that greater knowledge of the past, fascist or otherwise, allows us to notice and conceptualize elements of the present that we might otherwise disregard and to think more broadly about future possibilities. It was clear to me in October that Trump’s behavior presaged a coup, and I said so in print; this is not because the present repeats the past, but because the past enlightens the present.

https://www.nytimes.com/2021/01/09/magazine/trump-coup.html

Publisert 11.01.2021

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s