Høyesterett er viktig – selv om vi sjelden tolker der

Høyesteretts avgjørelser er bindende og uttrykker en rettsoppfatning som senere blir lagt til grunn i andre lignende tilfeller. Høyesterett er dermed en kompassnål for andre domstoler. Men er høyestrerettsdommerne upartiske? Hvordan kan vi sikre det?

Høyesterettsdommere utnevnes av Kongen (les: regjeringen) etter innstilling fra et eksternt råd som består av dommere, advokater og legmenn, men Justisdepartementet prøver saken før den legges frem for Kongen i statsråd. Hvorfor skal Justisdepartementet prøve saken? Åpner dette for politisk påvirkning, og er prosessen transparent nok til at vi ikke i en uforutsigbar fremtid kan ende som i Polen eller Ungarn?

Domstolskommisjonen har foreslått endringer i denne prosessen, og forfatteren av dagen blogg, adv. Thomas Smedsvig, mener at dette fremmer utvikling som innebærer mindre påvirkning og dermed mindre åpenhet. Hadde høringer vært bedre, som i USA?

Innlegget ble publisert i DN den 28.10,202og er her noe forkortet.

Det stormer rundt president Donald Trumps fremstøt for å få oppnevnt en ny dommer til USAs høyesterett. Kritikken gjelder først og fremst hans hastverk for å få gjort dette innen de få dagene som er igjen før valget hvor han etter meningsmålingene ligger an til å tape. Bak dette ligger det amerikanske paradoks, nemlig at en president gjennom sin selektive utvelgelse av kandidater som passer hans politiske syn, kan påvirke landets øverste domstol i lang tid fremover ettersom høyesterettsdommerne sitter på livstid.

USAs høyesterett er tillagt mer makt enn det høyesterett i Norge er i nærheten av. Ikke bare skal USAs høyesterett tolke en konstitusjon som er eldre og mer uforandret enn vår grunnlov. Det er også i praksis akseptert at høyesterett er politisert i den forstand at dommernes politiske innstilling har vært et premiss ved utnevnelsen og dermed blitt en merkelapp som den enkelte dommer bærer med seg i sitt virke. Det blir følgelig en forventning at dommeren tar med seg sitt politiske grunnsyn og bygger på det i sine juridiske vurderinger. Dommerne selv går da heller ikke av veien for å la sitt politiske grunnsyn skinne igjennom når de avgir sitt votum.

I Norge har vi lett for å riste oppgitt på hodet av et slikt system. Det er langt fra vårt ideal om at en dommer skal være politisk og religiøst nøytral og at han eller hun skal dømme ut fra hva jussen definerer som rett eller galt. Vi liker å tro at makten ligger hos den lovgivende forsamling.

Det politiske spetakkel i USA gir oss likevel grunn til refleksjon og til å stille spørsmålet: Er vårt system så mye bedre?

I Norge utnevnes høyesterettsdommerne av regjeringen etter en innstilling fra Innstillingsrådet som i praksis aldri blir fraveket. Domstolskommisjonen, som avga sin andre utredning sist uke, foreslår endringer med formål å sikre at regjeringen får mindre innflytelse på hvem som utnevnes til dommere. Høyesterett faller utenfor kommisjonens mandat å utrede, men dens begrunnelse er interessant: «Det vil gi domstolene et vern mot politisk påvirkning i utnevnelsesprosessen og sikre at dommere utnevnes på grunnlag av kvalifikasjoner og egnethet.» Det tas følgelig til orde for en utvikling som innebærer mindre påvirkning og dermed mindre åpenhet.

Stortinget – som i denne sammenheng er parallellen til Senatet i USA – har intet de skulle ha sagt. Kandidatenes politiske innstilling og religiøse oppfatning er som oftest ukjent for folk flest. Hva regjeringen vet om politisk og religiøs innstilling, vet ikke vi. Utnevnelsen skjer etter en lukket prosess uten offentlig høring og uten at kandidatene må forsvare sitt kandidatur offentlig.

Hvorvidt denne prosess har ledet til en politisk balansert sammensetning av norsk Høyesterett, er vel tvilsomt og uansett noe vi aldri får vite. Om regjeringen ser hen til politiske holdninger ved sin beslutning, får vi heller ikke vite. I sitt virke kan dommerne selv pakke sin politiske grunnholdning inn i finurlige juridiske resonnementer slik at deres politiske anfektelser er vanskelig å avdekke.

Vi har dermed fått en Høyesterett som ikke er politisk i den forstand at det ligger ingen uttalte politiske føringer til grunn for den enkelte utnevnelse av våre dommere. Hvor dommerne står rent politisk, er noe vi bare kan forsøke å gjette oss til.

Vi har flere undersøkelser som mener å kunne påvise en viss ubalanse eller partiske innstillinger hos dommere i Høyesterett. Det har også vært rettet kritikk mot sammensetningen, f.eks. at minoritetsgrupper ikke er representert i den norske dommerstand. Dette er imidlertid undersøkelser foretatt etter oppnevnelser. Jeg etterlyser mer åpenhet omkring prosessen i forkant av oppnevnelser.

I Norge har vi lite innsyn i prosessen som foregår i lukket rom og uten offentlig debatt, uten at kandidatenes politiske grunnsyn er avdekket. Hvem vet om vi ikke sitter med en konservativ Høyesterett her i landet?

Vi kan kanskje glede oss over at vi har unngått mye spetakkel. 

Publisert 28.10.2020