Komikeren Sarah Cooper går viralt med sin mime av Trump til hans eget lydspor, sjekk disse «How to…» videoene på YouTube:
https://www.youtube.com/channel/UCySwUJIFN_tECtGX3xbjAGQ
Det er ikke mulig å overgå en slik latterliggjøring! All debatt om Trumps very stable genius blir overflødige når hans faktiske utsagn gjengis på denne måten. At kroppsspråk overdøver eller fremhever det som blir sagt er ikke nytt, men lett å glemme, og relevant i retten.
I’m very highly educated, I know words. I have the best words.
Donald Trump 2016
Måten ting sies på, setningskonstruksjonen og uttalen, er også med på å forme inntrykket taleren etterlater. Og hvis vi et øyeblikk tar Trump på alvor, og det er vi dessverre nødt til, blir en analyse av hans måte å snakke på relevant for hva man tenker om ham, og hvordan han må tolkes til et annet språk. Hvordan skulle man for eksempel løst nøttene i lydklippene på Facebook: The Daily Show – Trump’s best words. (Det er dessverre ikke mulig å legge inn lenker fra Facebook i blogger).
Hvor farlig det kan være når det tolkes feil i politiske samtaler på høyt nivå viser viser følgende eksempel: I 1956, en av den kalde krigens farligste og mest paranoide perioder, da Vesten og Svjetunionen begge trodde den annen part var ute etter å knuse dem, sa Nikita Khrustchev :-«Vi kommer til å begrave dere!» Men så var det ikke det han sa likevel, på russisk. Han sa:-«Vi kommer til å overleve dere!»
Skryt, ja, men ikke den fiendtlige erklæringen amerikanerne fikk servert, takket være tolkens feiltolking.
Og da de Allierte presenterte Japan med et ultimatum i juli 1945. bare noen dager før Hiroshima ble bombet, ble den japanske statministerens svar til president Harry Truman oversatt som «Silent comtempt» (mokusatu), mens det han egentlig sa var «Ingen kommentar. Vi trenger mer tid». Det fikk Japan ikke.
En tommelfingerregel i konferansetolking er at man alltid prøver å glatte over ubetydelige feil og formulere seg så stilriktig som mulig. Det er ikke alltid like lett å glatte over feil, som da Reagan i sin takketale under en offisiell middag i Brasil uttrykte sin store glede over å være i Colombia.
Noen tolker blir stratosfærisk berømte, ikke fordi de er så flinke, men på grunn av feilene de gjør, som president Carters polske tolk. Carter var en god taler og jobbet mye med talene sine selv. I 1977 besøkte han Polen, og uttrykte et ønske om å få vite mer om det polske folks ønsker for fremtiden. Men det tolken sa, var at Carter begjærte det polske folk seksuelt.
Litt senere i samme besøk, åpnet presidenten sin tale med å si at «jeg reiste fra USA i morges», mens tolken sa «jeg reiste fra USA i morgen og kommer aldri til å dra tilbake».
Carter forsøkte seg med en ny tolk under middagen samme kveld, men uten særlig bedre resultat. Carter åpnet med en punchline som burde vakt latter, men stillheten var øredøvende. Ny punchline – ny taushet.
Tolken forsto ikke Carters engelsk og valgte å vente på noe han forsto før han begynte å tolke…
Men tilbake til Trump og den hodepine han virkelig må være for sine stakkars tolker.
Språkeksperten John McWhorter, professor ved Columbia University og skribent i The Atlantic, analyserer presidentens språkbruk og sammenligner det med den vulgære, barnslige og alkoholiserte gammel onkel en man alltid prøver å unngå.
Satire er en virkningsfullt våpen mot pompøse og arrogante maktmennesker, og Cooper bruke bare ansiktsuttrykk, kroppspråk og svært lite kulisser i sin satire.
Sarah Cooper er kvinne, svart og bruker hverken dress eller slips. Alt dette gjør hennes satire desto mer bitende. Trumps dumhet og ubehjelpelighet blir gjort narr av av nettopp et menneske han som representerer alt han så tydelig viser at han forakter. I videoene er det Cooper som tar Trump i skrittet, ikke omvendt.
Men hva når det er en tiltalt som er like latterlig og ubehjelpelig? Eller taler ord alltid for seg selv?
Publisert 10.06.2020
Rettstolken 