En samvittighetfull tolk lyver

Ingen steder lyves det mer enn i retten, og som tolk må du lyve med – men hva gjør løgn med oss?

Hva er løgnens psykologiske virkning på den som blir løyet til – og som må gjenta løgnen med egne ord?

Løgn er en bevisst handling, der løgneren fremsetter en påstand han tror er usann i den hensikt å villede den han lyver for. Løgn kan bare gjelde fortiden, noe som løgneren påstår har skjedd slik han sier – man kan ikke lyve om fremtiden. Og det som skjer i retten handler om å fastslå med størst mulig grad av sikkerhet hva som har skjedd eller kan ha skjedd, for så å trekke noen konklusjoner på grunnlag av visse regler – fastsette straffen.

I noen (common law) land er tiltalte i straffesaker pliktige til å si sannheten, han tas i ed, og det er straffbart å lyve i retten. Derfor har de f.eks. i USA det berømmelige 5th amendment, grunnlovstillegget som gir tiltalte rett til å nekte å svare på spørsmål dersom svaret fører til at de inkriminerer seg selv, og slik unngå å lyve i retten. I de fleste (civil law) land i Europa, og i Norge, er det bare vitner som har vitneplikt og som må tas i ed. Tiltalte har ingen plikt til å avgi forklaring og det ville være utenkelig å kreve at han skulle forklare seg under ed. Hvis han må det, kan han komme til å lyve for å unngå straff, altså tvinger retten ham til å begå en straffbar handling. Han kan lyve så mye han vil uten å bli straffet for det, men det vil nok ikke hjelpe saken hans.

Det lyves sikkert like mye i rettsalene i begge systemer og som tolk må vi med jevne mellomrom gjenta i retten det vi med sikkerhet vet er en løgn. Det påvirker oss. Løgnen er et brudd med en grunnleggende samfunnskontrakt som de aller fleste samfunn har i sin moralkodeks. I noen lands kultur eller religion finnes det unntak for når det er legitimt å lyve, og slike unntak fokuserer som oftest på løgnerens hensikt, ikke på den som blir løyet til. Blant disse ikke helt hederlige unntakene er hvite løgner, løgner som ikke er ment å skade, men å spare løgneren for en ubehagelig situasjon. Løgner som har til hensikt å spare offeret for en ubehagelig sannhet, er en farlig balansegang – løgn avler løgn.

Gavmilde prester på stranden i Italia

Lyving er en sosial handling som utnytter det løgneren tror det er mest sannsynlig at offeret for løgnen vil tro. Offerets fordommer og antakelser om hva som sannsynligvis er sant, spiller en avgjørende rolle. I en periode gikk det blant enkelte asylsøkergrupper inflasjon i historier om at søker var sønn av en stammehøvding som døde og at søker, som hadde konvertert til kristendommen, måtte bidra til å drepe en jomfru hver måned, ellers ville han selv bli drept, og derfor flyktet han og søkte asyl i Norge. For en nordmann er det vanskelig å forestille seg at en slik røverhistorie svelges noe sted, og den ble i alle fall oppfattet som en grov løgn av norske myndigheter: historien understøttes ikke av det vår kultur anser som troverdig eller sannsynlig. Kanskje nettopp det var strategien, å komme med så uhyrlige påstander at det ikke ville være mulig å bedømme sannhetsgehalten på grunnlag av europeisk eller norsk erfaringsbakgrunn og virkelighetsoppfatning, og at det derfor kunne være mulig å innbille oss at det sannsynligvis var slik i det fjerne og eksotiske landet Afrika.

Men inntil for ubehagelig få år siden var det troverdig i sedelighetssaker å si at det var jenta som bød seg frem, det var ikke voldtekt eller voldtekten var hennes skyld, det er hun som lyver. Da samsvarte det med gjengs oppfatning – gjengse fordommer. I mange land er det fortsatt slik – fordi kulturen tilsier at kvinner er ansvarlige for moralen og at man ikke kan stole på kvinner. Både nyere saker om misbruk av barn og Julio Kopseng-saken viste at slike argumenter fortsatt fremføres her også, men de vinner sjeldnere gehør.

Løgn forutsetter slik et fellesskap mellom den som lyver og den som blir løyet til, visse gjengse oppfatninger eller fordommer som løgneren kan utnytte. Det skjer også i retten. Når vi snakker om løgn, snakker vi oftest om løgneren og hans intensjoner. Men løgnen påvirker offeret – å bli løyet til gjør oss sinte og får oss til å føle oss dumme og godtroende. Vi skammer oss over å ha blitt løyet til og over å ha trodd på løgnen. Når vi oppdager at vi er blitt løyet til, mister vi respekten for oss selv, vi blir en person som kan lures. Løgnen knuser forestillingen om vår egen klokskap og intelligens, om vår evne til å forsvare oss. Løgneren kan også spille på offerets skam og taushet for å slippe unna med løgnen – det kan være for smertefullt og skambelagt eller for farlig å innrømme at noen lyver. Vi lukker øynene og later som om vi tror på det som ble sagt. Et godt eksempel på slike mekanismer er rettssaken som ble avsluttet den 13. mars mot en fembarnsfar fra Pakistan for fysisk og psykisk vold og sosial kontroll mot ektefelle, egne barn og flere nieser. Dommen er ikke falt. https://www.nrk.no/norge/xl/1.14907107

Men også når vi innrømmer for oss selv at noen har løyet, kan løgner skape kaos. At vi lot oss lure, får oss til å tvile på vår egen dømmekraft og på det vi holder for sant. Når løgneren appellerer til det vi er tilbøyelige til å tro og vi oppdager at vi har trodd på en løgn, blir det vanskelig i ettertid å tro på noe i det hele tatt – løgnen rokker ved vår virkelighetsoppfatning.

I de fleste straffesaker er det flust med løgner, men politiet etterstreber å gjøre et velbegrunnet valg når de reiser tiltale, bevisene må holde i retten. Politiet ønsker ikke å reise saker der det ikke er særlige utsikter til å få tiltalte dømt. Det er bra, det sparer samfunnet tid og ressurser på, det styrker politiets troverdighet, og mistenkte spares for økonomiske, følelsesmessige og mange andre belastninger. Transocean-saken, der de Økokrim tapte etter 12 års etterforskning, er et grelt eksempel på hvor galt det kan gå når politiet ikke følger sine egne prinsipper. Men baksiden av medaljen er at fordommer lett oppstår hos både leg og lærd – han er da sikkert skyldig. Noen av de mest kjente justismordsakene er klare bevis på det.

Også tolken må forholde seg til sine egne fordommer, hva han tror og hva som sammenfaller med hans virkelighetsoppfatning. Løgn opprører også oss som mennesker, men i retten er det ikke tolken det blir løyet til, men retten. Likevel må tolken gjenta løgnen og gjøre den like troverdig som det løgneren gjorde – det kan være opprørende det også, særlig hvis saken gjelder seksuallovbrudd eller vold mot barn.

Hennes løgnaktige ytre?

Som barn tror vi at kan kjenne igjen de slemme, etter noen år i retten vet de fleste tolker at det ikke stemmer.

Boka Hennes løgnaktige ytre av Selma Lønning Aarø henter sin tittel fra en politirapport om Anna Munch, kvinnen som terroriserte Knut Hamsun med brev. Anna var gift med Ragnvald Munch (fetter av Edvard Munch), som slår og tar fra Anna skrivesakene, låser henne inne, og voldtar henne når han er sint og vil ha «sitt». Anna er en stalker fra over 100 år siden – eller er hun det? Boka gir oss Annas versjon, som ikke stemmer helt overens med den de mannlige Hamsun-biografene så langt har gitt.

Tittelen har et umiskjennelig tidsmerke – ingen politirapport ville i dag karakterisere en persons troverdighet på grunnlag av hans eller hennes ytre. Det får meg til å undres – hvordan ser et løgnaktig ytre ut?

Selv presidenter lyver, men i Trumps tilfelle er han unntaket fra regelen om utseende. Kanskje noen vi skrive en biografi som mannen som twitterstalker sine meningsmotstandere og terroriserer en hel verden med sine usannheter, og kalle den Hans løgnaktige ytre?

Bildet av Anna Munch er fra Gustav Borgens private samling. Bildet av Trump er fra Reuters.

Avslutningsvis, en lenke til en liten video fra 2014 for å muntre dere opp. Her er det en tegnspråktolk som «tolker» en pressekonferanse i NYC om ebola – tekstet med det han egentlig sier. Noe for Tolkesentralen?

https://www.youtube.com/watch?v=ONlxsY1lbSk

Publisert 19.04.2020