Siden vi nå sitter her uten jobb og i selvpålagt avsondring, kan vi bruke tiden til å undres over anre kollegers arbeidsforhold, for eksempel i Colombia.
Er det mulig å gjennomføre rettssaker om krigsforbrytelser i eget land etter en borgerkrig, og hvordan sikre forsvarlig rettstolking i et land med 65 språk og minst tre rettssystemer, som Colombia, når freden ikke er endelig og dommerne har livvakter og skuddsikker vest?
Colombia er et vakert og voldelig land – borgerkrigen som ble formelt avsluttet for fire år siden, er den siste i en lang rette blodige, interne oppgjør. Nå skal de skyldige stilles for retten i Colombia og, etterhvert, også for Den internasjonale straffedomstolen i Haag.
Krigsforbrytelser foreldes aldri og de kan straffeforfølges hvor som helst i verden og i internasjonale straffedomstoler. Krigsforbrytelser er definert som umenneskelige forbrytelser som del av et omfattende og systematisk angrep rettet med vitende mot sivilbefolkningen. Disse forbrytelsene er bl.a. drap, folkemord, deportering eller tvangsforflytning, tortur, voldtekt og seksuelt slaveri, og forsvinning under tvang. I Colombia pågår det fortsatt saker, blant annet mot tidligere president Uribes bror, for massedrap og tvangsforsvinninger, fire år etter at fredsavtalen ble undertegnet i 2016.
Pådømme hjemme, i andre land eller i Den internasjonale straffedomstolen?
Land som har sluttet seg til Den internasjonale straffedomstolens (ICC) statutter kan også få sine borgere pådømt der. Der er retten til tolking godt ivaretatt og ICC har egne kurs for sine tolker. Men ettersom den internasjonale straffedomstolen, som alle de tidligere internasjonale straffedomstolene nå er slått sammen til, ikke har kapasitet til å iretteføre alle krigsforbrytere i hele verden, kan andre land også stille dem for retten. Latinamerikanere vil huske den chilenske diktatoren Pinochet, som Spania søkte om å få utlevert fra Storbritannia for å stille ham for retten i Madrid. Land kan også utlevere dem til domstolene i hjemlandet, slik Norge gjorde, som det første landet i Europa som sendte en ettersøkt krigsforbryter tilbake til Rwanda etter folkemordet i 1994. Charles Bandora, som ble utlevert fra Norge i 2013, er dømt til 30 års fengsel etter å ha blitt kjent ansvarlig for mange hundre drap.
Internasjonale domstoler kan også opprettes i landet der forbrytelsene ble begått. Etter borgerkrigen i Rwanda ble det opprettet en egen internasjonal straffedomstol i Arusha, ICTR, der over 50 saker ble ført, og ICC kurset også tolker som skulle jobbe i denne domstolen. ICTR er i ettertid blitt kritisert for å ha dekket at altfor lite antall saker og for å være lite villig til å etterforske og pådømme forbrytelser mot menneskerettigheten begått av Rwandas patriotiske front, RPF. Slik kritikk vil alltid reises etter en borgerkrig, enten domstolene er internasjonale eller nasjonale. Det gjelder også Colombia, der ICC bistår nasjonale myndigheter i gjennomføringen av rettssakene i JEP-systemet.
Rettssaker om forbrytelser mot menneskeheten begått under borgerkrig har ofte internasjonale observatører, og det finnes mange rapporter på nettet som handler om dette – men jeg har ikke funnet noen som spesifikt drøfter tolking i slike prosesser, selv om mange av landene har flere språk.
For at rettergang i hjemlandet skal bidra til fred, må det finnes et rettssystem som er troverdig og kan gi den tiltalte en rettferdig rettergang og samtidig oppfylle befolkningens behov for rettferdighet, som del av en forsoningsprosess. Langt flere krigsforbrytere blir dømt i lokale domstoler enn internasjonalt, og tolking er ofte det svake leddet i kjeden. I mange krigsherjede land er rettssystemet i utgangspunktet temmelig lite troverdig, og tolkingen likeså. Noen vil kanskje huske nyhetsklippene fra rettssaken mot Joshua French og Tjostolv Moland i Congo i 2009, der den lokale tolken var tydelig vettskremt og oversatte så dårlig at han ble byttet ut med TV2s egen tolk. Her er lenken: https://www.tv2.no/v/784086/
Tre forskjellige rettssystemer
Colombia er et godt eksempel på hvor komplisert rettstolking i kan være, fordi tolken jo ikke bare må kunne språket og begrepene, men også kjenne prosessreglene. Colombia er, ifølge grunnloven, et plurijurisdiksjonelt land. Det betyr at Colombia har minst tre rettssystemet. Det overordnede systemet er det ordinære rettsvesenet med nasjonal prosesslov og straffelov, men i tillegg kommer Colombias urfolks egne rettssystemer, som er beskyttet av grunnloven, og fra og med 2016 også spesialjurisdiksjonen JEP, som ble opprettet som følge av fredsavtalen mellom geriljaorganisasjonen FARC og regjeringen.
Det nasjonale rettssystemet og urfolkenes egne rettssystemer
Mens den nasjonale straffeloven har som formål å regulere lovbruddene og straffene de tiltalte blir dømt til, skal urfolkenes rettsorganer dømme etter gruppens egne rettssprinsipper og idømme straffer som respekterer deres tradisjoner, såfremt disse ikke bryter med colombiansk lov. Dermed kan rettergangsmåten og straffene være svært lokale og variere fra gruppe til gruppe. Eksempler på straff som ikke ville aksepteres i den nasjonale rettssystemet, er tilbakelevering av stjålne ting, kaldtvannsbad, ufarlig pisking med brennesler eller ridepisk, og lette slag med kvister eller kaktus. Den strengeste straffen er å bli kastet ut av lokalsamfunnet.
Fredsdomstolene
Spesialdomstolene, JEP, er overgangsdomstoler opprettet i 2017 under fredsavtalen og skal utøve gjenopprettende justis, et rettergangsprinsipp som også brukes i våre ungdomsdomstoler. Slike rettssystemer skal oppfylle minst fire krav etter ICCs definisjon: de skal straffeforfølge, inneholde mekanismer for å fastslå sannheten, erstatningsprogrammer og garantier for at forbrytelsene ikke gjentar seg. Det vil si at disse domstolene er del at et større fredsfremmende system og skal føre saken etter prinsipper og idømme straffer som søker å gjenopprette rettferdighet og tillit, ikke først og fremst sikre straff. Slik er rettergangsprinsippene ikke de samme som i de ordinære domstolene. I motsetning til de andre domstolene, er JEP midlertidig. Rettssystemet skal eksistere i 15 år og bare dømme i saker om grove voldsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten begått før 1. desember 2016.
Spesialdomstolene har atskilte avdelinger som skal vurdere, etterforske, fastslå, reise påtale og dømme i saker om forbrytelser mot menneskeheten og andre grove voldsforbrytelser begått under Colombias 52 år lange borgerkrig. JEP er et alternativ til det ordinære rettsvesenet og straffene er mildere, men kan bare søkes om av tiltalte for de mest alvorlige lovbruddene og bare dersom tiltalte kommer med en full tilståelse. Domstolene reguleres av en egen straffeprosesslov og har egne strafferammer. Som i Rwanda er systemet er kontroversielt og kritiseres for å fokusere spesielt på den ene partens lovbrudd. Geriljaorganisasjonen FARC overleverte selv en liste på 5000 navn på medlemmer som de innrømmet var ansvarlige for grove brudd på menneskerettighetene og straffeloven, men de paramilitære gruppene ikke var på langt nær så villige til å legge frem lister over sine medlemmer.
Gulroten for de tiltalte er at straffene som idømmes under JEP er mildere enn i de ordinære domstolene, men to krav må oppfylles for å få saken opp i en JEP-rett: Tiltalen må gjelde alvorlige lovbrudd som folkemord, utenomrettslige henrettelser, tvangsforsvinning, bortføring og tortur, og den tiltalte må avgi en uforbeholden tilståelse. Alle andre saker kanaliseres til det ordinære rettssystemet. Dommen kan lyde på fengsel eller samfunnsstraff, og samfunnsstraff inkluderer minerydding. Over 12 000 tiltalte har bedt om at sakene deres føres for JEP-domstolene.
Særloven om JEP krever at rettergangsreglene samordnes med urfolkenes egne rettstradisjoner når lovbruddene er begått i urfolksområder eller mot eller av personer som tilhører urfolk, og urfolksgruppene har oppnevnt 10 % av dommerne i JEP. Domfelte skal ikke sone samfunnsstraff i disse områdene dersom befolkningen motsetter seg det, selv om de tilhører samme folkegruppe og kan flytte tilbake etter endt soning.
Lovfestet rett til tolk – men hvor og hvordan skal de læres opp
Colombia har 65 offisielle språk, selv om noen av dem er så små at de regnes som utdøende. Grunnlov sier at spansk er landets offisielle språk og at «språkene og dialektene til etniske grupper også er offisielle i deres territorier», og språkloven av 2010 hjemler også retten til å bruke eget språk i all samhandling med myndighetene, også domstolene. Loven er veldig vid, den definerer «lenguas nativas» som «språk som nå er i bruk blant de etniske gruppene i landet», som bl.a. er urfolksgrupper, afroamerikanere og rom. Både straffeloven, språkloven og loven som opprettet JEP hjemler retten til tolk.
Både Peru og Mexico har egne kurs og håndbøker for tolker i «lenguas nativas», men jeg har ikke klart å finne noe tilsvarende for Colombia, trass i det åpenbart store behovet.
Hvordan forstå rettergangen om det ikke finnes informasjon på ditt språk?
Domstolenes arbeidsbyrde er ufattelig stor: myndighetene har identifisert over 8 millioner ofre i et land med 48 millioner innbyggere. De fleste gjelder intern fordrivelse av sivile, men på dommerbordene ligger også 983 000 drap,166 000 forsvunne personer, 35 000 bortføringer og 10 000 tortursaker. Grunnlaget for etterforskningen er bl.a. rapporter utarbeidet for geografisk avgrensede områder av særlige komiteer. JEPs rapportører i sine egne rapporter skriver at minoritetsgruppene, som også omfatter afro-colombianere, ble uforholdsmessig hardt rammet av volden. Eksempelvis ble 32 småkommuner med 20 200 innbyggere av Awa-folket registrert som fornærmede i november i fjor, og bare i februar i år ble 11 762 indianere i 69 landsbyer i Urabá, nordvest i Colombia, registrert.
Retten til tolk er spesifikt hjemlet i loven om JEP, men norske tolker ville nok hatt en diskusjon om hva det betyr at «de forskjellige komponentene i JEP har, som et minimum, rett til (…) tospråklige og interkulturelle tolker og oversettere». Hva det betyr, spesifiseres ikke. Dette er en vanskelig rettighet å oppfylle, noe som illustreres ved at det er først nå i år, tre år etter at JEP-domstolene ble opprettet, at informasjonsmaterialet om domstolene oversettes til åtte urfolksspråk. At det finnes materiale på flere språk er er en forutsetning for at disse språkgruppene skal kunne levere sin rapport om brudd på menneskerettighetene, som er grunnlaget for etterforskingen, og kunne delta i rettergangen – og for at tolkene skal kunne utvikle det vokabularet de trenger. I et land der dommerne har væpnede livvakter og går med skuddsikker vest, er det heller ikke sikkert at jobben som rettstolk er ufarlig.
Denne alvorlige sikkerhetssituasjonen og alle særbestemmelsene og de forskjellige rettssystemene må gjøre det svært vanskelig å være rettstolk i Colombia.
Internasjonal observasjon – feltoppgave for en norsk tolk?
Internasjonal observasjon er helt avgjørende for at rettssakene som følger etter slike interne kriger skal være transparente og rettferdige, og flere land har sendt observatører, ikke bare til Colombia. I siste nummer av Counsel, det månedlige medlemsbladet utgitt at advokatforeningen i England og Wales, forteller en britisk advokat om sin erfaring som observatør under rettsaken mot Santiago Uribe Vélez, broren til Colombias ekspresident Uribe, anklaget for drap på en bussjåfør. Uribe er en mektig godseier i en av de mest konfliktfylte områdene, og under rettssaken vitnet etterlatte etter over 500 drapsofre om en endeløs strøm av lik som fløt nedover elven som går gjennom Uribes gods.
Det hadde vært utrolig spennende om noen av våre kolleger som skal skrive masteroppgave eller doktoravhandling, ville studere rettstolking i Colombia eller andre land som også har hatt ordninger med transitional justice, overgangsrettferdighet, som det blir oversatt med på norsk.
Counsel ligger gratis ute på nett og lenken til artikkelen er her: https://www.counselmagazine.co.uk/articles/international-trial-observation
Andre relevante nettsteder er den internasjonale organisasjonen TRIAL, og Den internasjonale strafferettsdomstolen i Haag, som også strømmer sine rettsmøter:
Countries
Publisert 16.03.2020
Rettstolken 